Ensomhet er en av de største utfordringene for pårørende. Pårørende kan selv bli syke dersom de ikke ivaretas. Samtidig opplever fagpersoner ofte å stå alene i sitt arbeid. Begge grupper har behov for arenaer der de kan møtes, utveksle erfaringer og få faglig påfyll.
Menn som pårørende henvender seg i mindre grad til hjelpeapparatet og tar også i mindre grad ansvar og del i pårørendearbeidet. Hva skal til for å få dem mer på banen?
Foto: Danvik Folkehøgskole
Tekst:
Bethi Dirdal Jåtun
Journalist
– Jeg spurte alltid: «Har du snakket med noen om hvordan du har det?» Svaret var nesten uten unntak det samme: «Nei.» De hadde verken snakket med venner, foreldre, hjelpeapparat eller øvrig familie.
Kjersti Hylland, sosionom og kognitiv atferdsterapeut, refererer til erfaringen fra psykososial beredskap ved legevakten i Drammen, der mønsteret var det samme: Menn som kom inn der enten i forbindelse med suicidforsøk eller andre dramatiske hendelser, hadde ikke delt noe med noen.
Kjønnsnormer barriere
Da hun i 2020 begynte som sosialarbeider ved Danvik Folkehøgskole i Drammen, ved siden av egen praksis som terapeut, var et viktig siktemål å få gutta i prat – sammen.
– Jeg opplever at de tradisjonelle maskuline kjønnsnormene er en barriere for gutter og menn. De vegrer seg ofte for å vise sårbarhet og snakke om det som er vanskelig, og det hindrer dem i å oppsøke hjelp. Istedet bærer de på det vanskelige alene. For mange blir dette en tung byrde å bære på. Vi må derfor begynne mens de er unge, gi dem en erfaring på at det er trygt å vise sårbarhet! fastslår hun.
Vi ønsker å senke terskelen for å dele, at de skal erfare at de blir møtt med omsorg og respekt når de er sårbare.
Skummelt å starte
Da hun begynte som sosialarbeider ved folkehøgskolen i Drammen, var miljøet preget av etterdønninger etter pandemien.
– Mange av ungdommene sleit, og jeg hadde samtaler både med jenter og gutter. Her som på legevakten spurte jeg guttene: «Snakker du med kompiser eller noen hjemme om hvordan du har det?» Og her som på legevakten var svaret akkurat det samme: «Nei.»
Da hun spurte hvordan de ville ha reagert dersom en kompis fortalte dem om noe som var vanskelig, var svaret at de ville ha sett på det som en tillitserklæring. Likevel ville de ikke ha gjort det samme selv fordi de var redde for å bli sett på som «svake». Frykten for å være «først ut» var for stor. Så hvordan knekke koden?
«Guttas prat»
– Da jeg skulle begynne med Guttas Prat kom jeg på at vi kunne starte samlingen med å intervjue en gutt om et tema vedkommende selv hadde valgt. Når én åpner opp og deler, kan det være lettere for andre å gjøre det samme.
På begynnelsen av skoleåret allierer Kjersti seg med andre års elever – gutter som er en slags hybrid mellom elev og miljøarbeider, og som har funksjon som rollemodeller på skolen. Når disse guttene, som har litt status i miljøet, tør å vise sårbarhet, blir det lettere for andre å følge etter. Guttene tar selv kontakt med ønske om å være intervjuobjekt, og hvert år er det «venteliste» med gutter som ønsker å la seg intervjue. Guttas prat har blitt et fast, månedlig arrangement for guttene på skolen.
– Målet er å normalisere at vi alle kan være sårbare. Mange sliter med ulike ting i hverdagen og føler seg mislykket fordi de ikke får til alt – og går med en forestilling om at alle rundt dem mestrer livet. Snakker de ikke med noen får de ikke hjelp til å korrigere inntrykket av seg selv i forhold til andre. Derfor er dette så viktig, fastslår Kjersti Hylland.
Hun hadde håpet på en håndfull gutter til første samling. De ble femti!
Bygger kultur
I gjennomsnitt møter mellom 25-40 gutter på «Guttas prat» én gang i måneden og mange av guttene har hørt om samlingene allerede før de begynner. Det innledende intervjuet varer i ti-femten minutter. Deretter kastes temaet ut i rommet: Er det noen som kjenner seg igjen, som har opplevd noe liknende?
– Ikke alle sier noe, men jeg tror bare det å se og høre at andre tør, gjør noe med alle i rommet. Vi ønsker å senke terskelen for å dele, at de skal erfare at de blir møtt med omsorg og respekt når de er sårbare, sier hun.
Snakker de ikke med noen får de ikke hjelp til å korrigere inntrykket av seg selv i forhold til andre.
Gutter som pårørende
Guttene inviteres til å foreslå temaer. Ensomhet og utenforskap går igjen. Depresjon, selvfølelse, seksualitet og identitet har også stått på agendaen flere ganger. «Når familien svikter» er et annet tema som gjentas hvert år – og sorg.
– Pårørendeperspektivet, kommer det fram i Guttas prat?
– Vi har ikke hatt pårørenderollen som eget tema, men i fjor, da overskriften var «Sorgens ansikt», fortalte en elev at han mistet moren som 19-åring og at han ble syk av å gå alene med sorgen. En annen fortalte at han hadde mistet en av sine beste kamerater til selvmord. På spørsmålet om hvordan kompisgjengen hadde taklet hendelsen, var svaret: «Vi snakket ikke om det da vi møttes etterpå, men gikk på fest og drakk oss dritings.»
Løsningsorientert
– Jeg avslutter alltid intervjuene med: «Hva har du gjort eller hvordan fungerte dette for deg – slik at vi også snakker om at det er mulig å finne en vei ut av det vanskelige, forteller Kjersti Hylland. Hun er opptatt av å normalisere det hun omtaler som «helt normale og menneskelige følelser» som skam, skyld, frykt, sorg og sinne.
– Mange unge i dag går med forestillinger om hvordan livet skal være. Vi må vise dem realitetene: Å ha utfordringer i hverdagen, er helt normalt. Det er ikke slik at alt er perfekt – og ting går over.
