100 prosent brukerstyrt
Siden NKS Veiledningssenter for pårørende Vest-Norge begynte å registrere antall samtaler i 2013, har de registrert en jevn økning på rundt tretten prosent for hvert eneste år. I fjor ble det registrert til sammen 3877 samtaler.
Bethi Dirdal Jåtun
Journalist
– Vi har såpass stor pågang at vi ikke aktivt promoterer tilbudet. De fleste som kontakter oss har fått kjennskap til oss gjennom familiemedlemmer eller hjelpeapparatet, forteller regionleder Unni Aase Selstø ved Sandnes-kontoret.
Senteret har også opprettet et kontor i Haugesund. Til sammen jobber fem personer ved NKS Veiledningssenter for pårørende i Vest-Norge, totalt 4,6 årsverk.
Gratistilbud
Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) driver pårørendearbeid i samtlige helseregioner. Tilbudet gjelder for pårørende til psykisk syke, personer som er avhengige av rusmidler og innsatte i fengsel. Tilbudet er gratis, og det er opp til den pårørende selv hvor lenge han eller hun vil gå til veiledning.
– I begynnelsen velger pårørende gjerne å komme hit én gang i uken, men så blir det etter hvert annen hver uke eller én gang i måneden. Noen kommer bare et par ganger i året, sier Unni Aas Selstø.
Gruppesamtaler for barn
De fleste samtalene er én-til-én, men veiledningssenteret i Vest-Norge tilbyr også gruppesamtaler for barn som er pårørende.
– Sammensetningen av gruppen er viktig her, både når det gjelder alder og tematikk, sier hun.
Det er viktig å hjelpe de pårørende til å sette grenser og ikke minst til å sette seg selv på kartet.
Unni Aase Selstø
Nylig kom Solveig Fjermestad, barneansvarlig og veileder ved senteret, ut med boka, «Barn som pårørende – Hvordan snakke med barna til dem som er psykisk syk eller rusmiddelavhengig?»
– Boka har blant annet flere eksempler fra barnesamtaler Solveig har gjennomført både hos oss og i barneverntjenesten, sier Unni Aase Selstø og anbefaler boka til alle som kommer i kontakt med barn som pårørende.
Grensesetting
På veiledningssenteret i Sandnes er de opptatt av å møte pårørende der de er.
– Målet er å gi dem en enklere hverdag og støtte og verktøy til å håndtere krevende perioder. Det er viktig å hjelpe de pårørende til å sette grenser og ikke minst til å sette seg selv på kartet, påpeker hun.
Brorparten av dem som oppsøker veiledningssenteret, er foreldre eller barn til psykisk syke, til mennesker som strever med rus eller som sitter i fengsel. Også partnere og søsken er hyppige brukere. Noen ganger tar også besteforeldre kontakt.
Posttraumatiske stressymptomer
– Å forstå seg selv og egne reaksjoner, kan være vanskelig. Mange pårørende har vært utsatt for heftige hendelser, noe som preger dem. Posttraumatiske stressymptomer er ikke unormalt. For noen kan kroppen gå i akutt alarmberedskap bare ved et ukjent anrop på mobilen.
Vi mener at det vi gjør er forebyggende og godt helsearbeid!
Unni Aase Selstø
Hun vet mange pårørende gruer seg til jul.
– Ikke «bare» fordi det er vanskelig at den man er pårørende til ruser seg, men fordi mange har hatt heftige opplevelser knyttet til julen, og disse sitter i kroppen. I slike tilfeller dreier mye seg om å akseptere egne, sterke reaksjoner. Mange pårørende kan få aha-opplevelser og bli mildere innstilt til seg selv når de forstår dette, sier Unni Aase Selstø.
Forebyggende helsearbeid
Selv om hun eller en av de andre veilederne har planlagt hva de skal snakke om når den pårørende kommer, kan det ha skjedd ting siden sist som gjør at dette endrer seg. Det er den pårørendes behov som bestemmer.
– Mange studier viser at barn som er pårørende ofte er mer utsatt for ting som voldtekt, selvmordsforsøk eller psykiske lidelser. Dette ser vi også hos oss. Flere blant de unge voksne som kommer hit sliter ikke bare i forhold til den de er pårørende til, men også med egne ting. Derfor er det så utrolig viktig at vi får dem i tale og, dersom det er nødvendig, også kan vise dem videre til andre instanser, sier hun og poengterer:
– Vi mener at det vi gjør er forebyggende og godt helsearbeid! Det dreier seg om å møte de pårørende der de er, ikke først og fremst kartlegge hvem de er, men støtte og hjelpe dem i den vanskelige situasjonen de står i akkurat nå.
Veilederen får veiledning
– Hvordan tar dere som veiledere vare på dere selv oppi dette?
– Vi er bevisste på at også vi trenger veiledning, og så følger vi Per Isdals råd om leirbål og kollegaveiledning, svarer regionleder Unni Aase Selstø som tror årsaken til den jevne økningen i antall henvendelser de får, ikke minst har med et større fokus på pårørende å gjøre.
– Hjelpeapparatet har blitt mye flinkere til å informere om oss. Jeg tror i det hele tatt at pårørende har fått en større og mer naturlig plass i helsevesenet generelt, sier hun.
Ved veiledningssenteret Vest-Norge hender det ikke sjelden at de opplever at pårørende som har gått hos dem, plutselig kommer tilbake, gjerne etter flere år.
– Mange tas da imot av samme veileder som de hadde sist, noe som betyr mye. Vi er en liten stab med lite gjennomtrekk, noe som gir større stabilitet for brukerne våre. Det er et stort pluss, avslutter regionleder Unni Aase Selstø.
