En bror kan være tung
På slutten av 60-tallet kom The Hollies med sangen «He ain't heavy, he's my brother”. Historien forteller at låten ble inspirert av en hendelse under Vietnamkrigen. En gruppe amerikanske soldater skal ha møtt en ung gutt bærende på en skadet bror. Da en av soldatene spurte gutten om det ikke var tungt, kom det senere så kjente sitatet: «Han er ikke tung, han er broren min». Sangen er fin og fortellingen rørende.
Anne Kristine Bergem
Spesialist i psykiatri
Da jeg var liten, leste jeg «Veien til Agra» av Aimée Sommerfelt. Boken handler om tretten år gamle Lalu som må trosse mange slags farer i India for å bringe sin lillesøster til øyelege i Agra. Fortellingen ender godt – altså med at lille Maya får hjelp og synet reddes.
Søsken som redder hverandre og stiller opp for hverandre gir sterke og rørende fortellinger.
Hvem har ikke felt en tåre over Jonathan som kaster seg ut av et brennende hus med lillebror Kavring på ryggen med det til følge at han selv dør i Astrid Lindgrens «Brødrene Løvehjerte».
Det siste eksempelet viser bedre enn de to første at det å redde et søsken har en pris. Konsekvensene er sjelden så dramatiske som død, men barn og unge som har søsken med alvorlige funksjonsnedsettelser, skader og sykdommer kan likevel oppleve høye omkostninger med betydning for egen fysiske og psykiske helse.
Da lovtillegget om helsepersonells plikt til å ivareta barn som pårørende kom i 2010, var ikke søsken nevnt. Heldigvis kom nytt tillegg i loven i januar 2018 slik at søsken nå skal ivaretas når noen kommer i kontakt med helsevesenet.
Mange barn og unge i Norge har søsken med funksjonsnedsettelser eller sykdom. Med foreldre med god helse og tilstrekkelig av andre ressurser og et velfungerende støtteapparat, kan det for noen være en berikelse å ha et søsken med behov utover det andre barn har. Oppvekst i en slik familie kan legge grunnlaget for utvikling av empati og mange andre gode kvaliteter.
Barn som vokser opp i familier hvor behovene overstiger mestringskapasiteten blir selvsagt også empatiske og ansvarlige mennesker, men det er i disse situasjonene spesielt viktig å være klar over omkostningene.
Alle barn trenger å bli elsket for den de er,
de trenger trøst, stimulering og tid.
Et barn som har en sykdom, en funksjonsnedsettelse eller en annen form for helseutfordring, vil ofte trenge mer tid og oppmerksomhet fra foreldre og andre voksne. Det er helt naturlig, og selvsagt skal de få det. Men det betyr ikke at det andre barnet / de andre barna trenger mindre tid og oppmerksomhet. For noen familier vil fordeling av tid og oppmerksomhet bli et regnestykke som ikke går opp. Det finnes rett og slett ikke nok til alle som trenger det.
Foreldre til barn med behov utenom det vanlige har ofte flere praktiske oppgaver i hverdagen, flere bekymringer og kan bli både følelsesmessig og fysisk slitne i forbindelse med den situasjonen familier er i.
«Friske» barn vil svært ofte forstå når foreldre er slitne, og tilpasse seg. Det er en god egenskap å ta hensyn til andre, og det er fint å være en som hjelper til. Men igjen er det viktig ikke å glemme de omkostningene som ligger i å være det barnet som forsøker å holde familien i balanse. De kan bli ekstra flinke og snille for ikke å påføre foreldrene flere bekymringer. De klarer seg selv, og framstår som modne, selvstendige og ansvarlige. De ér det også, men å leve ut bare noen sider av seg selv, kan gjøre det vanskelig å bli kjent med hele seg. Hvis man blir den snille, flinke og ansvarlige storesøsteren kan det blir vanskelig etter hvert å finne ut hva man skal gjøre med surhet, tristhet og irritasjon. I verste fall gir det psykiske helseplager.
Det er ikke sånn at alt nødvendigvis blir bra fordi om man snakker om det. Men erfaring og forskning sier at det er bedre for den psykiske helsa å være sammen i det som er vanskelig og snakke sammen om det.
Det er de voksne som skal være voksne
også når det er sykdom i familien.
Foreldre kan gjøre det lettere for barna ved å vise gjennom ord og handling at det går an å snakke om det som skjer i familien. Så må støtteapparatet i større grad ta ansvar for at familien har de kreftene som trengs. Støttepersoner kan også bidra til å minne foreldre på at søsken uten sykdom trenger å bli sett og anerkjent.
Søsken uten sykdom kan gjerne være omsorgsfulle og bære sine syke eller skadde brødre og søstre iblant. De kan også hjelpe til og vise hensyn i familien. Men de skal ikke trenge å bære alene. Og de trenger å erfare at det er rom for dårlige dager. 
