03. juni 2024

Er godt pårørendearbeid noe som kommer av seg selv?

Vi på Pårørendesenteret har med stor interesse lest siste ukes debatt i Stavanger Aftenblad. Igjen og igjen ser vi at det som rammer pasienten også rammer pårørende.

Tekst:

Anne Torill Brimsø

Sykepleier, pedagog og veileder
Master i medborgerskap og samhandling

Svakheter i pasientoppfølging kan dermed få negative konsekvenser for langt flere enn vi først ville antatt. Å være vitne til at en du bryr deg om er fortvilet og utrygg, gjør noe med oss. Ting henger nemlig sammen.

I en kommentar stiller Solveig G. Sandelson noen veldig viktige og betimelige spørsmål: Klarer vi å løse det? Er det bare snakk om mer folk og penger, og dermed en uløselig oppgave? Endre kulturen på ulike sykehjem og avdelinger? Måten vi jobber og organiserer oss på? Hva må til?

Det må helt klart noe til. Vi på Pårørendesenteret tror at vi kan tilføre debatten viktige perspektiv. Mer folk og penger er urealistisk. Men hva med de andre spørsmålene?

Mer trening og refleksjon

Det enkle svaret er at vi trenger mer kunnskap, kompetanse, rutiner og målrettet arbeid innen pårørendefeltet. Vi trenger å nå ut til fagpersoner som møter pårørende i sin arbeidshverdag, vi trenger forskning, og ikke minst vi trenger å høre på, og lære av, pårørendes erfaringer. Det er viktig at pårørendearbeidet blir satt i system og innføres som en del av driften. Kun det gir fagpersoner mulighet til å sette av tid til nødvendig læring og refleksjon.

Som fagpersoner øver vi på prosedyrer og simulerer akuttsituasjoner. Vi blir tryggere og dermed bedre i jobben vår. Da er det merkelig at det som handler om å møte pasient og pårørende på en god måte, ser ut til å ha mindre verdi. Her må vi faktisk også øve.

Vi som jobber på Pårørendesenteret, og har kontakt med dyktige fagpersoner, vet at muligheten for etisk refleksjon er noe de etterspør. Å få satt pårørendearbeid i system er det, utrolig nok, ingen som har et formelt ansvar for, verken i helseforetakene eller i kommunene.

Nasjonalt kompetansesenter trengs!

Har vi et nasjonalt kompetansesenter i Norge? Svaret er dessverre, nei. Videre kan vi spør hva et nasjonalt kompetansesenter kan tilføre oss som samfunn? Det enkle svaret er: En nasjonal kompetansetjeneste skal sikre nasjonal kompetanseoppbygging og kompetansespredning innenfor sitt fagområde. Målgruppen er hele helsetjenesten, brukere og befolkningen ellers.

Det er derfor det oppleves underlig at det finnes nasjonale kompetansesenter for nær sagt alt, men ikke for pårørendearbeid. Noen eksempler: Nasjonalt kompetansesenter for AD/HD, Tourettes Syndrom og Narkolepsi, Nasjonalt kompetansesenter for søvnsykdommer, Nasjonalt kompetansesenter for minoritetshelse, Nasjonalt kompetansesenter for amming og Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin.