08. mars 2024

Er kvinner klar for å gi fra seg noe av pårørendeansvaret?

Om kvinner går drastisk ned i sine pårørendestillinger, hva vil da skje? Klarer vi det, hvem tar i så fall over, og er vi klare for å gi fra oss noe av ansvaret?

Tekst:

Anne Torill Brimsø og Ingvil Aarrestad Godeset

Fagkonsulenter for Pårørendesenteret

8. mars er det igjen tid for å feire kvinnedagen. Dagen er en mulighet til å stoppe opp og glede seg over hvor langt vi har kommet når det gjelder likestilling. Samtidig må vi ta inn over oss at mye arbeid gjenstår.

Det er anslått at om lag 800.000 personer, storparten kvinner, til enhver tid er i en pårørendesituasjon. De står for omtrent halvparten av den totale omsorgen i samfunnet. Det betyr at helse- og omsorgstjenestene er helt avhengig av pårørendes innsats.

Et likestillingsproblem

Kvinner som er i en pårørendesituasjon gjør en omfattende og uvurderlig innsats. De fleste har ordinært lønnet arbeid. Mange har i tillegg en ulønnet deltidsjobb i uformell sektor.

Uformell sektor er arbeid som ikke er regulert av myndighetene. Det betyr at det ikke er ordninger som overtid, sykepenger, pensjon eller arbeidsledighetstrygd. Likevel er det mange kvinner som går fra lønnet heltids- til ulønnet deltidsarbeid, også kalt pårørendearbeid. Å jobbe doble skift kan resultere i at flere faller ut av ordinært arbeidsliv, med de uheldige konsekvensene dette medfører.

Hvor bærekraftig er det egentlig?

Det snakkes mye om samfunnets bæreevne og at pårørende er en viktig ressurs. Men hvor økonomisk bærekraftig er det egentlig når kvinnelige pårørende oftere blir sykemeldt, «velger» å gå ned i stilling, og risikerer å faller ut av arbeidslivet? Det kan virke som om regnestykket ikke går opp, og at både kvinnene og vi som samfunn skyter oss selv i foten.

Mens omsorg for barn er blitt flyttet ut av hjemmene, er pårørendeomsorgen for eldre i ferd med å flytte hjem. Denne utviklingen øker presset på kvinner, som i størst grad yter den uformelle omsorgen, og den kan i verste fall sette likestillingen flere tiår tilbake.

Christine B. Meyer, leder for Kvinnehelseutvalget

Først når pårørende får det de trenger for å klare å kombinere rollen som både pårørende og arbeidstaker, blir det bærekraftig for samfunnet.

Klarer vi å gi mer slipp?

Vi vet at pårørende kvinner har dårligere helse enn menn i samme situasjon. I Kvinnehelseutvalgets rapport kommer det tydelig frem at det blir flere eldre. På grunn av manglende bo- og dagtilbud vil mange pårørende måtte yte mer omsorg for sine nære. Dette vil medføre en økt arbeidsbelastning som igjen vil ramme kvinner hardere både helsemessig og økonomisk. Er vi virkelig villige til å risikere det?

Kanskje det er på tide å «sitte mer på hendene» og at kvinner støtter hverandre i å gi litt mer slipp. Både med tanke på å stimulere menn til å ta mer ansvar, men også for å synliggjøre hva som skjer om vi velger å bidra mindre. Vi kvinner må også tåle at omsorgsoppgaver blir løst på en annen måte enn vi selv hadde valgt. Har vi noe å lære av mannen?