08. november 2024

Foreldrenes maktesløshet får ikke barna tilbake til skolen

Det kan synes som om det meste av ansvaret legges på barnet og de foresatte, noe som gjør at en allerede presset familie får en enda vanskeligere hverdag. Er det virkelig det som er meningen?

Tekst:

Anne Torill Brimsø

Sykepleier, pedagog og veileder
Master i medborgerskap og samhandling

I Stavanger Aftenblad 29. oktober skriver professor Marie-Lisbet Amundsen at skolevegringsprosjektet Back2School kan true barns psykiske helse. Fra et pårørendeperspektiv er det også grunn til å stille noen spørsmål.

Skolevegring – eller ufrivillig skolefravær har de siste årene skapt bekymring ikke bare for foresatte, men også for lærere og rektorer i hele landet. Denne bekymringen blir ikke mindre når det kuttes i tiltak for å hjelpe elevene tilbake til klasserommet. Nei, de som står barna nærmest – de foresatte – blir ofte sittende med ansvaret.

Marie-Lisbet Amundsen skriver: Barn som strever med ufrivillig skolefravær, er som regel fortvilte fordi de opplever avmakt og redusert mestringstillit i møte med krav og forventninger de umulig kan leve opp til. Mange mister av denne grunn all tro på egne evner og ressurser.

Føler de ikke strekker til

På Pårørendesenteret erfarer vi at nøyaktig det samme kan sies om de foresatte. Som følge av å ha et barn med ufrivillig skolefravær har pårørende ofte flere fagmiljøer de må forholde seg til, og disse har krav og forventninger til dem som pårørende, samtidig skal de ivareta barnet som i en så vanskelig situasjon og har behov for ekstra støtte. Vi erfarer at mange opplever at de blir kasteballer i hjelpeapparatet, og de føler seg alene i situasjonen.

Det er til ettertanke at Amundsen med flere i 2019 fant at dette er en opplevelse de deler med lærerne.

Når de ikke lykkes med å få barnet sitt på skolen, sitter flere med en opplevelse av å ikke strekke til. Utsagn som; «du føler deg alltid dårlig», går igjen. Foreldreidentiteten, følelsen av å være en god forelder, blir satt på prøve. Dette sitatet fra en pårørende er et eksempel på hvor krevende situasjonen kan være:

Selv om de ikke sier det, så føler jeg alltid at jeg er dårlig. Jeg har sikkert ikke prøvd nok. Jeg har sikkert ikke prøvd på den rette måten. Jeg må være strengere. Ja, for guds skyld, ikke vær koselig. Har jeg prøvd nok?

Pårørende savner anerkjennelse

Det at mange pårørende ikke opplever støtte og anerkjennelse for den innsatsen de gjør for å få barnet tilbake på skolen, bidrar til en følelse av maktesløshet og utenforskap. Det er ikke når livet går på skinner at vi trenger støtte. Nei, det er nettopp når vi er i sårbare situasjoner at anerkjennelse fra andre bidrar til at vi kan anerkjenne oss selv. Det er da vi trenger å møte fagpersoner som evner å lytte til det vi har å si. Dette betinger at dyktige lærere får det handlingsrommet de trenger for å kunne gjøre den viktige jobben de er satt til.

Det er lite fruktbart om fagfolk klager på at foresatte blir sinte, i stedet for å legge til rette for et godt samarbeidsklima til beste for barnet det gjelder. For at vi sammen skal klare å møte de ulike behovene, må det grenseoverskridende samarbeid til, ikke nedlatende spørsmål i form av et skjema.

Kanskje fagmiljøene bak programmet Back2School heller bør kartlegge hva skolen og den enkelte lærer trenger for å stå trygt i den viktige jobben de gjør. Først når foresatte ser at deres barn ivaretas på en god måte, legges det til rette for et godt samarbeidsklima mellom hjem og skole.

^{Kronikken stod først på trykk i Stavanger Aftenblad, 1. november 2024.}