Hjelp til å sortere
- Hjertet mitt har ligget hos ungdommer, sier sosionom Marianne Røst Reilstad. Det innebærer også mye kontakt med foreldre. Nå skal hun bruke erfaringen sin på Pårørendesenteret.
Marie Rein Bore
Journalist
Hun begynte sitt yrkesliv på et sykehjem da hun var 18 år gammel. Senere begynte hun å jobbe på et dagsenter for personer med psykisk utviklingshemning. Og neste stoppested ble en barnevernsinstitusjon innen Frelsesarmeens barne- og familievern. Samtidig som hun jobbet her, studerte hun til å bli sosionom.
- Jeg var opptatt av barn og unge, og som sosionom får du gode redskaper til å arbeide med alle aldersgrupper.
Marianne fikk også være med å starte opp en fosterhjemsavdeling mens hun arbeidet ved institusjonen. Dette førte til en ny tilnærming til barn og ungdom, i hovedsak gjennom veiledning av fosterforeldrene.
Nye muligheter – nye utfordringer
- Vi hadde kontakt med foreldrene til ungdommene som bodde i institusjonen, og jeg erfarte at samarbeidet varierte mellom oss og de ulike foreldrene. I noen tilfeller var det vanskeligere å etablere et godt samarbeid enn vanlig. Samtidig kunne jeg forstå dem – jeg er jo mamma selv.
Marianne tror erfaringen hun har med ungdom kan komme til nytte i arbeidet på Pårørendesenteret. Det er også god erfaring å ha snakket med fortvilte foreldre, og å ha møtt frustrasjon. Hun sier at det gjelder å være lyttende og imøtekommende.
- Det er nyttig erfaring i arbeidet med å veilede pårørende i sortering av kaotiske tanker, og å hjelpe dem å identifisere og nyttiggjøre seg egne ressurser, sier hun.
En del av arbeidet hennes på Pårørendesenteret er å sitte på Pårørendelinjen. Som mange andre nyansatte, har hun kjent på at det er en liten overgang fra å snakke med noen ansikt til ansikt.
- Jeg var vant til å ha en del bakgrunnsinformasjon som jeg kan bruke til å forberede meg. Når du sitter på linjen her, aner du ikke hvem som ringer. Og behovet de har, kan enten være et enkelt og konkret råd, eller de kan trenge å snakke med noen mens de står midt i en krise. Da gjelder det å puste med magen.
Marianne forteller at hun har i bakhodet at fagkonsulentene på Pårørendesenteret først og fremst skal lytte, og ikke gi noe fasitsvar, men være en støtte for den pårørende der og da.
- Det er ikke forbudt å gi råd, men mange pårørende får veldig mange råd fra alle kanter. Jeg opplever at pårørende har større behov for å få hjelp til å se situasjonen, hjelp til å reflektere, og hjelp til sortere i tankekjøret, forklarer hun.
Som regel har den pårørende fått lite oppmerksomhet; alle har vært mest opptatt av den syke.
- Pårørende må ha et rom og et sted der de kan få lettet hjertet sitt. At noen hører på hva de hva de står i, avslutter Marianne. 
