20. april 2018

Ingvil ble kåret til Årets sykepleier

Styret i Rogaland Sykepleierforbund har kåret fagkonsulent Ingvil Aarrestad Godeset ved Pårørendesenteret til Årets sykepleier. Det skjedde på fagdagen som Sykepleierforbundet og sykepleierstudentene arrangerte på Universitetet torsdag denne uken.

Tekst:

Marie Rein Bore

Journalist

En tydelig overrasket og glad Ingvil fikk prisen og stor applaus fra de rundt 200 sykepleierne og sykepleierstudentene som deltok på fagdagen. Det var fylkesleder Nina Horpestad i Sykepleierforbundet i Rogaland som delte ut prisen. Hun understreket hvordan prisvinneren hadde bidratt til godt pårørendearbeid, hennes engasjement for pårørende, hennes evne til å være nytenkende, varm og lyttende, hennes faglige utviklingsarbeid med Pårørendeprogrammet og Fuelbox.

– Jeg er stolt over at en ansatt ved Pårørendesenteret har fått prisen som Årets sykepleier, sa Unn Birkeland, daglig leder ved Pårørendesenteret.

Hovedtema på fagdagen var pårørendearbeid. Både Unn Birkeland og den prisvinnende fagkonsulenten hadde tidligere på dagen forelest om pårørendearbeid og aktivitetene ved Pårørendesenteret.

Men hvem er egentlig prisvinneren?

– Egentlig hadde jeg lyst til å bli jordmor. Men da jeg hadde studert sykepleie en god stund, ble jeg i tvil om jordmoryrket var det rette for meg. På den tiden hadde jeg praksis i psykiatrisk sykepleie, veilederen var fantastisk, og jeg synes psykiatri var spennende. Slik ble jeg etterhvert klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie. Veien blir til mens du går, sier Ingvil Aarrestad Godeset.

Hun er født i 1972, bor i Sandnes, og har i over 20 år jobbet nær mennesker i krise, sykdom og andre krevende overganger i livet. De siste fem årene har hun arbeidet som fagkonsulent ved Pårørendesenteret i Stavanger.

– Jeg har alltid hatt et hjerte for pårørende. De er viktige personer, både for pasient og ansatte. Og da jeg etter 16 år i psykisk helsevern fikk mulighet til å jobbe fulltid med pårørende her ved senteret, var valget lett, sier hun.

– Hva er de viktigste erfaringer du har gjort gjennom arbeidet ved Pårørendesenteret?
– Jeg har lært mye av pårørende. Jeg har sett hvor ofte små og store tap er en del av pårørenderollen, følelse av tap og sorg, man kan ikke velge fritt lenger, kan ikke bestemme fritt. Det kan være vanskelig å akseptere livet man har som pårørende. Å finne nye måter å forholde seg til situasjonen på, er det viktigste vi som ansatte kan hjelpe med. Å lete sammen med den pårørende etter nye veier.

Tap og sorg kan trekke deg ned. Men det kan også
utløse ny energi og binde oss mennesker sammen.

En annen viktig erfaring er betydningen av å være i en dialog, være en del av et fellesskap, et fellesskap der det på ulike måter blir mulig å finne et språk på følelsene. Sinne og raseri kan være en del av sorgen, likeledes ønsket om å slippe unna, reise bort, fordi man ikke orker den vanskelige hverdagen.

– «Er jeg gal som tenker slik?», hender det en pårørende spør. Nei, det er normalt, det er en del av kjærlighetens vanskelige og kanskje forbudte følelser, sier Ingvil.

Hun er glad for samarbeidet med de andre fagkonsulentene på Pårørendesenteret:

– Til Pårørendesenteret kommer folk i alle aldre. Vi ser også at det kommer flere par og familier enn før. Pårørendes problemer kan være sammensatte, og ulik fagkunnskap er nyttig. At vi ved senteret har ulik fagbakgrunn, er ulike personer, gjør teamet sterkt fordi vi kan bruke hverandre, sier Ingvil.

Ingvils mor døde brått av hjerteinfarkt i 2006, da Ingvil var 34 år gammel. I fjor kom boken «Avstandens nærvær», en bok om å miste noen man er glad i. Den er et samarbeid mellom Ingvil og hennes far, billedkunstneren Per Odd Aarrestad. Ingvil skrev tekster, faren tegnet til svar. Ingvil sier boken ble drevet fram av behovet for å takke og for å ta farvel.

– Reaksjonene på boken har vært overveldende. Så mange sier at den har truffet noe i dem, mange har fortalt om sin historie, sine tanker. Tap og sorg kan trekke deg ned. Men det kan også utløse ny energi og binde oss mennesker sammen. Far og jeg opplevde at når vi delte minnene, delte savnet, hadde det en helende prosess. Å dele det som både er godt og vondt, kan gi hjelp videre, sier Ingvil Aarrestad Godeset.