X-Ray Ungdomskulturhus
- Drevet av Oslo kommune, bydel Grünerløkka
- Selvstyrt, inkluderende og rusfritt kulturaktivitetshus som styres av ungdommen selv
- Aldersgruppe 13-25 år (+ enkelte andre tilbud, f.eks. familiedans)
- Gratis
- Aktiviteter innenfor dans, musikk, videoproduksjon, teater og skriving
– Var det vanskelig å si ja til å bli intervjuet?
– Nei. Jeg vil gjerne spre informasjon om stedet som har folk jeg stoler på. Folk som virkelig klarer å se sønnen min, Johannes på 23 år. Hva mer kan jeg ønske meg? spør Solveig Tjøtta som selv er barnepsykiater.
– Det er nettopp det som betyr alt, understreker Karl Erik Hagen. Han er far til Erik på 20 år.
Gutta deres har opp gjennom oppveksten deltatt på noen de samme tiltakene og tilbudene i hovedstaden. Men først da de kom til X-ray fant de hverandre - det vil si det skjedde ikke ordentlig før de hadde gått i samme gruppe i flere år. Med en uendelig tålmodighet har instruktør, musiker, scenepedagog Shwan Wahed fra den Mangfaldige Scenen og daglig leder X-ray og pedagog Andreas Ehres vandret med dem.
Her er alle ungdom og unge voksne i hovedstaden velkomne for å jobbe med kulturaktiviteter innenfor musikk, dans, film og teater. I huset finnes musikkstudioer med instrumenter, verksteder med videoutstyr og store saler med speil fra gulv til tak. Fysisk utfoldelse er ikke minst viktig på gruppetimene «Er det plass for meg» som Erik og Johannes deltar i. Begge har hatt uttalte utfordringer knyttet til samhandling og kommunikasjon med andre mennesker. Det var i alle fall slik det så ut før.
Det han lærte på X-ray i det danseøyeblikket, tok han med ut i verden.
Solveig Tjøtta
De store framskrittene
– I går kom han hjem og fortalte at han han hadde satt regi! Jeg ante ikke at han visste hva regi var – og nå hadde han vært regissør for en kort stund! Før svarte han aldri når jeg spurte hva han hadde gjort på skolen. Nå svarer han med en hel setning. De få ordene betyr så mye. Og enda varmere om hjertet blir jeg når jeg sniker meg inn for å se hva han driver med på X-ray. Når han kommer inn av dørene her, hilser og klemmer han på de andre i gruppa og løper inn på kontoret til Andreas for å hilse på. Han som aldri før har kunnet gi noen en klem. Nå tør han til og med å ta imot en klem fra andre, sier den stolte pappaen som stryker seg selv på underarmen.
Sånn fortsetter samtalen om reisen sønnene har gjort. De husker alle øyeblikket da Johannes ville danse for første gang. Det øyeblikket forløste ham.
– Det han lærte på X-ray i det danseøyeblikket, tok han med ut i verden. På 10.klasse-juleballet der han ikke engang var invitert fordi lærerne ikke trodde det var noe for han, fikk han danse med ballets prinsesse. De danset lenge. Han var så glad, lykkelig og stolt! Det var etter alt dette at han våknet opp fra sin egen verden. Nå gir han blikkontakt og klarer å se menneskene rundt seg, oppsummerer moren som ikke klarer å skjule hvor glad, lykkelig og stolt hun er.
– I vinter da vi gikk på ski, kjente jeg at han kunne dele opplevelsen med meg. Det var helt magisk, fortsetter hun og ser bort på Shwan som lytter konsentrert. Når samtalen er slutt, må Shwan gå en ekstra tur langs Akerselva for å fordøye alt han hører. Han er en mild og snill mann.
Å være glad i
– Da jeg første gang så at andre er glade i sønnen min, begynte jeg å grine! legger faren til Erik til. Nå har også Andreas blitt tydelig berørt, men tar seg inn og forteller om viktigheten av å la alle deltagere på huset ta ansvar for å nå drømmene sine. Nylig ønsket en av gruppemedlemmene å bli DJ. Da satte Andreas seg sammen med gruppemedlemmene for å søke om midler til utstyr. Han noterte det ungdommen ville han skulle skrive. Søknaden gikk gjennom.
De fire rundt bordet minner om en storfamilie – eller kanskje en nær vennegjeng.
– Er dere blitt en vennegjeng som treffes privat også?
– Nei, men vi snakker ved henting og bringing. Pluss litt mail eller telefon for å oppklare ting.
I vinter da vi gikk på ski, kjente jeg at han kunne dele opplevelsen med meg. Det var helt magisk.
Solveig Tjøtta
Foreldrene lytter gjerne til det instruktørene har observert i møte med barna deres. Lederne ser andre ting enn de selv gjør. Særlig Solveig har lett for å bli redd. Sønnen hennes har stukket av så mange ganger. Hun har måttet lete utallige ganger på all verdens steder. Men bare én eneste gang har det skjedd på X-ray. Da kom han tilbake. Det var i seg selv et enormt framskritt. Men hun kan vanskelig se for seg at sønnen skal klare å ta bussen alene.
– Tror du at den unge mannen kan bussen alene? spør jeg Shwan.
– Ja, men han må bli enda tryggere først. Men det kan være et mål slik som mange andre har her på huset. Gjennom å jobbe «gjennom kroppen», kan vi bygge trygghet og respekt for oss selv. Det å kunne komme seg rundt alene, kan være superviktig for hele familien.
– Nettopp. For gutta våre er jo i ferd med å bli voksne, sier Karl Erik bestemt.
Sønnene jobber mot forestillinger to-tre ganger per år. Da står de alene eller sammen på scenen, på X-ray eller på Sentralen som har blitt et in-sted i Oslo. Regien er stram. Lyset og lyden er av god kvalitet. Skuespillerne, danserne, sangerne og musikerne er ganske så presise. Publikum på Downsdagen i fjor satt ikke på nåler og tenkte at noe skal stoppe opp eller gå galt. Det kan undertegnede bekrefte. Det var vel hundre mennesker i salen, inkludert Marianne Borgen, daværende ordfører i Oslo.
– Blikkene våre møtes når guttene våre står på scenen. Vi ser det samme vakre der på podiet. Samhold, fellesskap, hardt arbeid og tålmodighet binder dem sammen. Lederne som ser potensiale i hver og en av dem og er med dem i lek, bevegelse, rytme og musikk fører til store forskjeller for gutta – og for oss. At de skulle komme dit, er magisk. Gutta var i tenårene da de kom hit. Det var lett å tenke at toget var gått, sier Solveig eller kanskje det var Karl Erik. De er uansett helt samstemte.
Da jeg første gang så at andre er glade i sønnen min, begynte jeg å grine!
Karl Erik Hagen
Kunst som metode
– Hva er det dere gjør? spør jeg instruktørene.
– Vi tar utgangspunkt i hvordan deltagerne beveger seg, tar eller ikke tar kontakt. Så leter vi etter sjelen deres. Vi krever at de skal strekke seg innenfor temaer de selv liker.
– Kan du være litt mer konkret?
– Det er vanskelig å forklare. Jeg vil heller at dere blir med på å gjøre noe sammen med oss, sier han og deler ut fire pappkopper. Det er alt han trenger. I motsetning til i hvilket som helst annet foreldremøte, er det ingen motstand å spore. Shwan får med seg hvem som helst.
De fire voksne sitter på knærne rett på gulvet. Shwan instruerer en rytmelek som kan være noe lignende det han gjør når Erik og Johannes er på gruppetime på X-ray. Shwan er bestemt og tydelig. De voksne kløner litt. Rytmen er ikke umiddelbart på plass. Men alle konsentrerer seg, gjør etter beste evne og ler av seg selv. Shwan har truffet eksakt på hva deltagerne nesten kan klare innenfor den korte tida.
– Nå går dere hjem til gutta deres og prøver å få dem med. Ikke gi opp. Jeg gleder meg til å høre hva de vil fortelle meg neste uke! avslutter Shwan og viser rytmeleken i et større tempo enn det foreldrene ennå mestrer.
Så går foreldrene hjem til sønnene sine for å fortelle og vise hva de har gjort på X-ray i dag. Når foreldrene har vist sine nye kunster, må de huske på at det er sønnene som mer og mer skal stå for regien.
Gruppene som omtales i teksten kalles «Er det plass til meg?»
For ungdom med spesielle behov og som trenger individuell tilrettelegging.
Etablert i samarbeid med to videregående skoler og samarbeider blant annet med Dissimilis, den Mangfaldige Scenen, Fossheim (tilrettelagt bedrift), Coda dansefestival Atelier Blekksprut, ulike bydeler, fagavdelinger og enheter i kommunen.
