Livet uten Rakel

Jeg er en av de sørgende mødrene – en av dem som opplever at livet går i feil rekkefølge. Det går ikke på noen som helst måte an å forberede seg på det som skal komme – at hver dag skal skje, at verden skal bestå og at du på en eller annen måte skal henge med videre.

Og midt oppi alt dette skal du være mor til barn som lever, og som har mistet en søster.

Når du føder et barn, står det et helt helseapparat og venter på deg, med oppfølging av helsesykepleier og lege, for ikke å snakke om kunnskap i flokken og samfunnet om hva en nybakt familie trenger. Barseltid, barseltårer, brystbetennelse, kolikk, you name it – her finnes både råd, kunnskap og levd erfaring.

Så skjer livet, og en dag dør barnet.
 

Når du mister et barn, vet du ikke hva du trenger

Er det slik at ubehaget og manglende kunnskap om hvordan vi skal møte mørket, gjør oss handlingslammet? Svaret ligger kanskje på andre siden av en traumatisk erfaring.

Når du mister et barn, mister du så uendelig mye mer enn en person.

Og du vet ikke hva du trenger.

Så når psykologen, legen, vennen eller helsesykepleieren sier «Si fra hvis dere trenger noe», så er det total skivebom. Når du mister et barn, en søster eller en bror, vet du ikke hva du trenger.
 

Du kan ikke være forberedt på det ørkenlandskapet du vandrer i, eller orkanen du står midt i. Bare det å fote seg kan være mer enn nok for en dag i tidlig fase.
 

Vi var i dyp sorg, og like utilregnelige som Bergensværet

Overlevelsesinstinktet tar over, lenge, om enn uten retning, i det hvileløse. Men når du har kommet på den andre siden av dette med liv og død, når du har tatt eierskap til døden fordi du har begravet et barn, så vet du noe. Og det finnes mange som vet noe, og vi trenger hverandre, vi mennesker.

Søsken er etter hva jeg erfarer de som lider mest i denne øredøvende stillheten. I barnekreftforeningen omtales søsken som skyggebarna.

Det utenkelige har skjedd, og der står søsknene, midt i den mest krevende ombyggingsfasen fra barn til ungdom, og en av veggene er borte. For all tid. Rundt barnet står en flokk med likesinnede ombyggingsprosjekter plutselig kastet ut i dypt alvor, uten redningsbøye.

Hva skal de si? Hva skal de ikke si?

Barnet som kanskje bare ønsket å smyge seg så stille som mulig gjennom ungdomsskolen, og komme noenlunde hel ut igjen på andre siden, har plutselig alles blikk på seg. De massive stumme blikkene.

Barnet ønsker kanskje helst å synke i jorden, kanskje løpe seg en tur fort og lenge, kanskje drukne seg selv i en bok, eller game seg vekk fra livets ubarmhjertighet. Men hvordan skal barnet komme seg fra A til B når verden har stoppet opp?

Det finnes ingen oppskrift på sorg. Men det finnes folk. En dag skulle noen bare stå der. Som ikke sier noe. Som kanskje inviterer til å gå en tur. Hvor? Vet ikke, bare gå.
 

«Når skal de voksne slutte å gråte?»

Eller en som bare sitter der, ingen forventning om prat eller trøst, for det er ikke mulig å trøste den utrøstelige.

Vi, mammaer og pappaer, som prøver å ikke drukne i vårt eget, trenger at noen som kanskje kan noe om dette usigelige monsteret av en tilstand, setter seg ned i sofaen med oss og tilbyr noe. En prat. En hånd. Et lyttende øre. Og kanskje, kanskje et perspektiv. Eller som bare kan ringe presten, eller begravelsesbyrået, eller bare fortelle oss at vi ikke er gale. At dette er sorgen.

Vi har et uendelig stort nettverk, vi har hatt så mange gode hender. Vi har hatt fryseren full av boller og brød, gryteretter på trappa og skuffene fulle av varme ullsokker fra fjern og nær. Ikke alle har det, kan det, eller makter det.
 

Mye av grunnen til at vi fortsatt står på beina, er at vi ropte høyt til flokken vår at dette klarer vi ikke alene.

Hvor var den profesjonelle krisehjelpen?

Jeg tenkte lenge at den yngste kanskje trodde at jeg aldri kom til å slutte å gråte. Men jeg sluttet hver gang. Og vi snakket høyt om det som var vanskeligst av alt. Men kanskje kan hun gråte litt ekstra når Aslan dør i Narnia, eller når hun slår seg blå på en finger.

Men også hos barn sitter traumene i kroppen. Triggerne ligger og lurer, og kan bli aktivert lenge etterpå, for eksempel når en voksen sier «nå skal jeg fortelle noe alvorlig».

Når vi ser tilbake på den tiden da vår verden kollapset, tenker vi at mye av grunnen til at vi fortsatt står på beina, er at vi ropte høyt til flokken vår at «dette klarer vi ikke alene!» Og flokken vår lyttet, og var til stede for oss på så mange ulike vis. Heldige oss som hadde det slik, og som hadde kapasitet til å velge den veien.

Men hvor var den profesjonelle krisehjelpen? Hvilken alarm ble trykket på? Hvilke rettigheter hadde vi?
 

Midt oppi alt dette skal du være mor til barn som lever

Vårt barn ble 18 år og 104 dager. Hun var barnet vårt. Kriseteamene i kommunen blir kontaktet når unge mennesker dør i akutte ulykker, drap, katastrofer. Når en 18-åring går fra frisk til død i løpet av to måneder er det ikke slik.

En familie med to mindreårige barn som brått opplever at storesøsteren deres blir borte, er i krise. Da holder det ikke med én samtale med en helsesykepleier som konstaterer at ungdommen er like hel, og har det «greit».

Ingen oppfølging, ingen besøk hjemme for å se hvordan samtalen rundt middagsbordet på en eller annen måte går eller ikke går, ingen som hadde det spesielle blikket på barna.
 

De hadde jo oss, to trygge voksne foreldre. Men vi var i dyp sorg, og like utilregnelige som Bergensværet. Vi virket ikke, i lang tid.

Vi så verken opp eller ned på hva som var «naturlig sorgreaksjon» eller «pubertet» eller «normal adferd». For vi visste jo ikke hva som var «normalt».

Hva skulle vi se etter? Hva skulle vi forvente?

Jeg kan love at foreldre i den første tiden etter tap av et barn ikke er de foreldrene barna kjenner, men det er jo også «normalt», har vi nå lært.

Men ingen fortalte oss eller barna det, bortsett fra den profesjonelle hjelpen vi etter hvert selv oppsøkte da vi begynte å være i stand til å skjønne at vi kunne trengt noen å snakke med. Som vi fant frem til i eget nettverk. Og som vi fant i alle bøkene vi etter hvert slukte.

Ikke alle har det sånn. Ikke alle klarer å «si ifra hvis de trenger noe». Ikke alle har noen å «si ifra» til.

Og midt oppi alt dette står skyggebarna.

^{Kronikken ble først publisert på NRK.no 
(Gjengitt med tillatelse)}