Med øynene lukket

Det er da også kvinnene som utgjør den største andelen av de rundt 800 000 pårørende i Norge. Ifølge tall fra Pårørendeundersøkelsen utgjør kvinner 89 prosent av de som utfører omsorgsarbeid som pårørende i Norge i dag.  

Ikke rart leder av kvinnehelseutvalget, Christine Meyer, som la fram «Den store forskjellen – Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse» i mars 2023, er bekymret: 

Ikke kapasitet 

De som utgjør hovedtyngden som pårørende, betegnes gjerne som «sandwichgenerasjonen» og er mellom 45 og 66 år. De befinner seg midt i eller i slutten av yrkeslivet – med barn og barnebarn på den ene siden og gamle foreldre på den andre. Mange av dem jobber også innenfor helse og omsorg.  

– Noen av dem har også store pårørendebelastninger, like fullt er forventningene der om at de skal bli stående i full jobb. Regnestykket går ikke opp, sier Christine Meyer.  
 

Det er et stort paradoks at vi i Norge lenge har jobbet for å få kvinner ut i arbeidslivet samtidig som flere kvinner i dag må jobbe redusert eller i verste fall gå ut av arbeidslivet grunnet oppgaver som pårørende. 

De eldre er en ressurs 

– Vi må bli bedre til å mobilisere de friske eldre slik at de kan være med å dra lasset. 

Å se eldre som en ressurs, er én vei å gå:

– Det handler både om å få eldre til å stå lengre i jobb og jobbe litt etter at de er blitt pensjonister, men også om at eldre kan engasjere seg som frivillige og hjelpe andre eldre. Vi har et stort behov for arbeidskraft og når pårørendebelastningen for enkelte blir så heftig at pårørende må jobbe redusert, blir behovet bare enda større, påpeker hun. 

Et paradoks 

– Ønsker vi å beholde sandwichgenerasjonskvinnene i arbeidslivet, må vi også legge til rette for det. Slik det er nå går flere ned i stilling eller får en så høy omsorgsbelastning at de går helt ut av arbeidslivet, noe som ikke bare får konsekvenser for deres økonomiske situasjon i dag, men også i framtiden, når pensjonen kommer.  

At forventningene til døtre og kvinner som pårørende er en annen enn til menn, er helt på det rene.  
 

Kvinner møtes ofte med spørsmålet; «Kan du ikke bare ta litt fri?» Kjønnsforskjellene er tydelige både når det gjelder tidsbruk, type pårørendeoppgaver og ikke minst forventninger. Det viser seg også at eldre mødre med sønner som pårørende får mer hjelp fra det offentlige enn eldre med døtre.

Meyer mener at det kommer til å smelle skikkelig et eller annet sted om ikke så altfor lenge.  

Bomiljøer 

– Vi har begynt å jobbe med dette i Bergen. Mange eldre er funksjonsfriske i flere år etter at de har pensjonert seg, og vi ser på hvordan de kan bidra som en ressurs inn i dette, sier Meyer, som til daglig er byrådsleder i Bergen. 

Hun er også opptatt av at pårørende ikke må bli stående alene i sin pårørendesituasjon, men få noen å snakke med – enten det er noen som står eller har stått i liknende situasjoner selv eller som representerer hjelpeapparatet. 

Koordinering 

En organisering av hjelpetjenestene som gjør at pårørende kan slippe den fragmenteringen som mange i dag opplever, er et viktig punkt til forbedring. Meyer peker også på den kritiske sykehjemssituasjonen: 

– Sykehjemskapasiteten må bygges ut. Utfordringen er at det er så utrolig dyrt å bygge. Her er oppgaven å finne ut hvordan vi kan bygge rimeligere og legge opp til at mange flere får plass, fastslår hun. 

– Vi vet at pårørendebelastningen i mange tilfeller gjør at flere kvinner må redusere stillingsprosenten sin. Noen får også så stort ansvar som pårørende at de ender opp som uføre. Dette henger blant annet sammen med mangel på sykehjemsplasser – og slik kan vi ikke ha det! Vi trenger et nytt barnehageforlik, bare nå for de eldre, avslutter hun.