.jpg?x1=11&x2=2362&y1=293&y2=2644&w=100&h=100&bg=ffffff)
Medavhengighet definerer et fenomen som kan antas å oppstå når en pårørende går så langt i å tilpasse seg den rusavhengige, at en nærmest legger til rette for rusmisbruket.
Bruken av begrepet medavhengighet har flere uheldige aspekter ved seg. Blant annet definerer det den pårørende som medskyldig til rusbruket, fordi det antas at hun eller han blant annet bidrar til å usynliggjøre konsekvensene av den rusavhengiges atferd. I ytterste konsekvens kan dette tolkes som at den rusavhengige fratas ansvaret for eget misbruk.
– Medavhengighet brukes i dag hovedsakelig om pårørende til rusavhengige, men det har også blitt brukt om de som lever med mennesker som sliter med andre typer avhengighet, eller som lever med en voldelig partner, forklarer hun.
– Medavhengig blir som en slags merkelapp den pårørende får klistret på seg, uavhengig av om vedkommende føler at dette stemmer. Å definere noen som medavhengig, blir som å be dem godta en bestemt ideologi, påpeker hun.
Likevel vil hun ikke si at bruken av begrepet er entydig negativ.
I de anonyme selvhjelpsgruppene der begrepet brukes kan pårørende oppleve å få gratis hjelp og støtte. Likevel er det problematisk at straks du aksepterer denne merkelappen, må du også godta det verdenssyn som følger med. Det blir litt som å gå inn i en evangelisk kirke og få krav om at du må bekjenne, forklarer Liese Recke.
– Å definere pårørende av rusmisbrukere som medavhengige, innebærer en bestemt måte å definere avhengighet og relasjoner på, og krever at du kjenner deg igjen i denne rolleforståelsen og aksepterer ulike begreper og forklaringer. Det er det ikke alle som gjør. Det kan være en merkelapp du får av noen andre, og er ikke nødvendigvis noe du har tenkt at du er selv, poengterer hun.
Det er gjerne også uklart for pårørende hva det betyr å godta et slikt begrep som medavhengig. Det kan til syvende og sist bety at du får råd om å handle på en måte du innerst inne ikke står inne for.
Om enkelte virkelig føler seg om medavhengige, er denne definisjonen selvsagt OK, problemet er at de fleste ikke får forklart at dette er en bestemt verdensanskuelse på den rusavhengige, den pårørende og deres relasjon, påpeker Recke.
For mange er det en forferdelig tanke å skulle kaste ut et barn, og det kan bli et stort problem for dem som blir bedt om å tilslutte seg en slik tilnærming uten å få skikkelig forklart hva dette synet går ut på.
– Jeg er liberal og mener at alle mennesker skal velge hva de vil tro på. Men da må mennesker gis tid til å forstå konteksten, slik at de kan se i hvilken sammenheng ting inngår, understreker hun.
Å bruke medavhengighet som begrep kan gjøre situasjonen i en familie veldig komplisert, for selv om et familiemedlem definerer seg som medavhengig, er det ikke sikkert at de andre gjør det.
En mor kan si, nå må gutten ut. Faren på sin side kan si: "Over mitt lik! Jeg kommer aldri til å slå hånden av min sønn!” Hvor går grensen? Hvor avvisende kan en være? Når er en til hjelp? Når er en ikke til hjelp som pårørende?
– Dersom mannen du elsker drikker for mye, kan det likevel godt hende at du heller vil ha ham der, enn å kaste ham på dør.
For noen pårørende kan det føre til mer skam om de får merkelappen medavhengig, mens for andre kan det redusere skammen, forklarer hun. De ser dette som en mulighet til å handle. Det er et komplisert område og det er altså ikke entydig negativt å bruke begrepet medavhengighet, poengterer hun.
– Men min erfaring etter å ha snakket med pårørende viser at merkelappen medavhengig ikke er noe de finner attraktivt.
Hun legger til at vi alle har forventninger om at vi skal ta vare på de vi elsker, enten det er barn, ektefelle eller foreldre. Vi ønsker å være der for dem, ikke svikte, men gi hjelp og omsorg. Å skulle avvise dem og ikke lenger hjelpe, skaper mye stress hos pårørende.
Å få god hjelp til pårørende er i det hele tatt vanskelig i store deler av landet, spesielt i mindre bygder.
Recke kunne ønske seg et mer variert tilbud, fordi mange pårørende står i en svært fortvilt situasjon. Heldigvis finnes det noen gode unntak. Hun nevner spesielt organisasjonen A-LARMs digitale samlinger for pårørende.
Recke mener det er viktig at pårørende informeres godt, slik at de kan ta valg basert på kunnskap, slik at de vet hva de går inn på om de velger å se på seg selv som medavhengige. For noen er dette noe de definerer seg som, men mange gjør det ikke. De vil ikke kutte ut kontakten med den rusavhengige, men det kan også ha sin pris. Pårørende kan bli syke, utslitt, truet og utnyttet. Dermed trenger de noen som kan ta vare på dem midt i det de står i. Her mener Liese Recke at velferdsstaten mangler tilbud som kan være supplement eller alternativ til de anonyme gruppene.
