Ensomhet er en av de største utfordringene for pårørende. Pårørende kan selv bli syke dersom de ikke ivaretas. Samtidig opplever fagpersoner ofte å stå alene i sitt arbeid. Begge grupper har behov for arenaer der de kan møtes, utveksle erfaringer og få faglig påfyll.
Når du ikke helt vet hvem barnet ditt omgås eller hvor det vanker
Ungdomskriminaliteten øker. I hele landet hører vi om ran, bruk og salg av narkotika, brutal slåssing og knivbruk. Hva kan vi som foreldre og pårørende gjøre?
Tekst:
Bethi Dirdal Jåtun
Journalist
De fleste foreldre kjenner på en viss uro når barna blir tenåringer. Mange bekymrer seg unødig, mens et økende antall opplever at deres sønn eller datter blir en del av en dyster statistikk:
I fjor meldte politiet om påtaleavgjørelser på 21 800 straffbare forhold begått av barn og unge, noe som er en økning på 28 prosent sammenlignet med året før. Barn under 15 år stod for hele 36 prosent av disse forholdene.
Stadig yngre
– Ungdomskriminaliteten går i bølger, og akkurat nå er vi på en topp, særlig når det gjelder vold, ran, trusler med kniv og sedelighet. Vi opplever også mye bildedeling og utfordringer knyttet til sosiale medier, sier Torstein Soma, som er politikontakt på forebyggende enhet ved Stavanger politistasjon.
Alderen på de unge kriminelle synker. Politiet er i økende grad i kontakt med barn helt ned i 12–13–årsalderen, der virkemidlene de har til rådighet er begrenset.
– Heldigvis har vi mange gode samarbeidspartnere, sier Soma. En av dem er barnevernvakten, som bistår politiet og som daglig er i kontakt med bekymrede foreldre.
Mister kontroll
Oddveig Fisketjønn er fagkonsulent ved den døgnbemannede barnevernvakten i Stavanger. Ifølge henne får de i gjennomsnitt rundt ti foreldretelefoner daglig. En vanlig problemstilling er at mor og far begynner å miste oversikten over hvor ungene deres er og hvem de omgås.
For oss er det viktig å understreke at foreldrene må snakke med ungene sine og fortelle dem at de er bekymret. Å finne ut hvem barna tilbringer tid med og opprette kontakt med dem, er vesentlig. Det samme er det å snakke med foreldrene deres igjen. Å bygge nettverk med andre foreldre, kan ha stor betydning.
Oddveig Fisketjønn, fagkonsulent ved barnevernvakten
– Det gjelder å holde seg påkoplet og for eksempel påse at barna faktisk bytter buss når de er på busstasjonen – ikke at de oppholder seg der, sier Oddveig, som har jobbet i barneverntjenesten siden 2000.
Politi og foreldre
Torstein Soma forteller at også politiet daglig er i kontakt med pårørende foreldre.
– Har dere en policy på hvordan dere skal snakke med foreldregruppa?
– Vi er mange i politiet som kommer opp i situasjoner der foreldre må koples på. Noen fasit har vi ikke. Det kommer dessuten veldig an på om samtalen er akutt eller planlagt. Står vi for eksempel midt oppi en situasjon og skal varsle foreldrene, handler det først og fremst om å få tak i dem, eventuelt få noen til å hente dem, og så gi en situasjonsrapport på hva som har skjedd og på hva de skal gjøre videre, sier han.
Politiet møter foreldre som er skuffet, sinte, leie seg, som er bekymret eller som fornekter.
En god del skylder på skolen eller viser til at andre har dradd sønnen eller datteren inn i dette. Men vi møter også mange fornuftige foreldre som tar ting til seg, prøver å være kreative og ønsker å løse situasjonen på best mulig vis.
Torstein Soma, politikontakt
Soma legger i møte med foreldrene vekt på empati og medfølelse. Han er også opptatt av at politiet skal veilede pårørende så godt det lar seg gjøre.
– For mange foreldre er tilgjengelighet svært viktig, noe som kan være utfordrende så lenge vi jobber skift og har fri innimellom. Noen ringer oss jevnt og trutt, gjerne hele døgnet. Noen svarer også døgnet rundt, men vi kan ikke pålegge politifolk å gjøre det, sier han.
Overgangen
Uansett hva det gjelder, er Torstein Soma og hans kolleger opptatt av å gjøre overgangen fra et barn er tatt til pårørende kommer, så smidig som mulig:
– Ofte vil jo ikke barnet at vi skal ringe foreldrene. Det er flaut. Vi prøver derfor å lage en overgang der vi for eksempel henter fram positive sider ved situasjonen, som at barnet har opptrådt høflig. Dette letter som regel litt på trykket hos både barn og foreldre.
Skal politiet på hjemmebesøk, er regelen å gjøre det i sivilt.
– Så langt det lar seg gjøre, etterstreber vi det. Men enkelte ganger får vi det dessverre ikke til, sier Soma som innrømmer at det tidvis kan kjennes krevende å stå i de ulike situasjonene.
Foreldre alene
– Mange foreldre opplever nok at vi dytter situasjonen tilbake til dem. De kjenner seg alene når de må ut å lete og jage etter barna sine. Hvem skal hjelpe dem? Vi forstår at det er vanskelig, og vi forstår at de er redde. Et råd er å mobilisere i eget nettverk. Spille på de kreftene man har rundt seg; familie, venner, venner av barna, andre foreldre – å lage grupper. Når foreldrene kopler seg sammen, kan mye positivt skje, sier Oddveig, som også kjenner på en viss bekymring for noe hun ikke har opplevd tidligere:
– De er så veldig unge i dag. Hva det skyldes, vet vi ikke. Men jeg tenker jo at det er viktig at vi som voksne tar gode avgjørelser på vegne av barna våre og ikke overlater for mye til dem.
Klare regler
Politikontakt Torstein Soma er klar når vi spør ham om hva vi som foreldre kan gjøre:
– Vær tydelige foreldre! Sett grenser! Det er bra for ungene. Mitt inntrykk er at mange foreldre i dag vegrer seg for å si nei eller for å ha oversikt over hvor barnet befinner seg. Pendelen har svingt for langt. Vi trenger tydelige, passe strenge voksne med klare regler i heimen. Spis middag sammen!
Han vet det er en balansegang. Noen foreldre opplever å stå overfor mange utfordringer. Det generelle rådet er likevel: Involver deg i barnet ditt. Vit hvem det omgås og hvor det vanker.
