Alle som har vært i en krevende pårørenderolle kan skrive under på at det tar på kreftene. Dette utsagnet sier mye om hvor krevende det kan være å ha et barn som strever med å gå på skolen. Det kan også synes som et problem alle har en mening om, men ingen finner løsningen på.
De nærmeste pårørende er den viktigste støtten barnet har. Ufrivillig skolefravær rammer ikke bare barnet, men også foresatte, søsken, besteforeldre, venner og i ytterste konsekvens arbeidsliv og samfunn. Ringvirkningene er derfor mye større enn vi først kommer på.
Barnet ditt klarer altså ikke å gå på skolen. Hvordan tror du at dette hadde påvirket deg? Tror du det er noe pårørende ønsker? Svaret er nei. Pårørende er noe du plutselig blir, ikke noe du ønsker å være. For de som blir pårørende til barn med ufrivillig skolefravær, starter tankekjøret ganske fort:
Hva er det som skjer? Hvorfor klarer ikke barnet mitt å gå på skolen? Må jeg kontakte noen, hvem skal jeg kontakte, og går det over? Hvordan blir det med utdannelse og fremtid? Kommer barnet mitt til å miste vennene sine når det sosiale på skolen faller bort? Er det min feil?
Det sier seg selv at disse bekymringstankene tar på kreftene. På toppen av dette kommer alt det praktiske. Mange glemmer helt å tenke på egne behov. I vårt arbeid på Pårørendesenteret treffer vi disse sterke, men sårbare pårørende. Flotte mennesker der belastningen har blitt så stor at de trenger støtte. Det ville mest sannsynlig du også trengt om du var i deres sko. Vi har nemlig en felles menneskelig sårbarhet knyttet til hvordan det står til med våre nærmeste.
Forskning innen feltet ufrivillig skolefravær viser at det kan få uheldige og alvorlige konsekvensene for den det gjelder, både på kort og lang sikt. Skolen har som ansvar å gi barnet et tilpasset opplæringstilbud. Foreldrenes ansvar er å få barnet til å gå på skolen.
For hva gjør det med oss å være pårørende? Det viser seg – uavhengig av hvem vi er pårørende til – likhetene er større enn forskjellene. Vi kjenner på sorg, maktesløshet, ensomhet, og i mange tilfeller skam.
Una Stenberg har i sitt forskningsarbeid intervjuet pårørende til personer med en kreftdiagnose. Her kommer det fram at pårørende sliter med dårlig samvittighet og skyldfølelse for at de ikke har gjort nok, samtidig som de i mange tilfeller står på flere timer i døgnet. Mange pårørende strever også med depresjon og motløshet, noe som kommer klart fram i en studie gjennomført av professor Marie-Lisbet Amundsen (2019) der hun blant annet siterer en som sier følgende:
Livsmestring for min datter ville være at noen tok seg tid til å møte henne der hun er, men nå har hun vært hjemme fra skolen i tre år, og to timer i uken med en lærer som kommer hjem til oss, er alt hun får. Både hun og vi engster oss for framtiden, for uten utdanning får hun aldri noen jobb. Selvtilliten er helt på bånn, og hun er så deprimert at enkelte dager står hun ikke opp av sengen. Hele familien blir jo påvirket av dette.
Skolen er avhengig av at pårørende stiller opp. Barnet er i sin skolehverdag helt avhengig av sine nærmeste. Så hva må til? I hvert fall må en del av løsningen være at de pårørende blir sett, hørt og anerkjent som en likeverdig part i samarbeidet mellom skole og hjem.
