– Noen dager ligger sorgen lengre inne enn andre

– Vi skal jo leve videre med den. Sorgen. Det gjelder å velge hvordan hverdagen skal være. Jeg har blitt mye mer bevisst på det, sier Stine Høien fra Vigrestad på Jæren. Vi møter henne sammen med slektningen og venninnen, Tone, som skulle oppleve akkurat det samme som henne; å få en datter med spesielle behov.

For hverandre

Stines Julie levde til hun var nesten sytten. Johanne, datteren til Tone, døde bare et halvt år senere, femten år gammel.
 
– Jeg merket at hun ble stadig svakere og gjenkjente mye fra Julie og hennes siste fase, sier Stine.

Etter at Stine mistet datteren sin for litt over tre år siden, begynte hun som nattevakt for venninnens datter og etter hvert også som assistent for henne på skolen. De hadde snakket om det tidligere, på spøk, men nå var det alvor. Stine trengte desperat noe å gjøre.
 
– Mitt liv hadde i store trekk dreid seg om Julie. I 17 år. Vi hadde henne hjemme. Det er et valg man må ta. For min del, som i utgangspunktet gikk turnus som hjelpepleier, lot dette seg ikke kombinere.
 

Så stille i huset

– Da Julie døde i juni for tre år siden, var det tungt. Vi var bare tre igjen i huset, men hadde heldigvis mye folk innom den sommeren, som kom for å hilse på, uttrykke sin medfølelse, være sammen og trøste. Så kom høsten. Folk begynte på jobb og skole – og alt ble helt stille, beskriver Stine.
 
Hun, som var vant til å ha folk rundt seg så å si alltid, alt fra Julies assistenter til deres familier og barn, satt nå alene igjen i et stille og stort hus og lurte på hvem hun egentlig var, hva hun mente, likte og hadde behov for. Tanker hun ikke kunne huske at hun tidligere hadde tenkt.

Skulle jeg gi et råd måtte det være at det noen ganger er viktig å tenke gjennom hva livet faktisk består i, hva som er viktig, hvem du selv er – og ikke bare la dagene forsvinne.

Tone Ueland

Ny jobb

Hun fikk etter hvert jobb på en bolig for personer med spesielle behov, der hun i dag har en 100% stilling.
 
– Men jeg er takknemlig for at jeg fikk begynne redusert. Noen dager var bare dritt, andre dager merket jeg at energien kom. Slik har vi det vel alle, men jeg tror det blir ekstra kontrastfylt når vi har stått i noe så lenge.
 
Venninnen Tone, som hadde fire døtre, to eldre og én yngre enn Johanne, valgte å gå ut i jobb som regnskapsfører da Johanne var ni.
 
– Jeg var kjempeærlig i jobbintervjuet og sa det som det var. Lovet at jeg skulle være fleksibel om de var det. Begynte som regnskapsfører. Det funket bra i perioder, men det er klart det røyner på når du sitter på sykehuset og tenker at du også skulle ha gjort noe annet, sier hun.
 
Etter at Johanne døde, bare et halvt års tid etter Julie, kjente hun på mye av de samme tankene og følelsene som Stine hadde kjent på:
 

For mye tid

– Jeg hadde jo styrt og organisert mye av livet mitt rundt Johanne. Flyttet fridagene mine så jeg kunne ordne alt som skulle ordnes og plutselig satt jeg der, med veldig mye tid som jeg ikke hadde tenkt at jeg skulle ha.
 
– Jeg måtte finne ut hva jeg skulle gjøre, ellers ble jeg bare sittende. Jeg måtte begynne å organisere hverdagene mine, noe som sikkert høres teit ut så lenge dagene mine jo nettopp dreide seg om akkurat det. Men da visste jeg nøyaktig hva jeg skulle organisere. Nå måtte vi først finne ut hva vi skulle fylle tiden med.
 
Hun arbeider fortsatt 60 prosent som regnskapsfører. I tillegg studerer hun økonomi på tredje året. 

Må stoppe opp

– I ettertid har jeg tenkt at jeg skulle ønske at jeg av og til hadde klart å stoppe opp bittelitt underveis, for å kjenne på hvem jeg egentlig er, hva jeg mener og hva jeg liker. For disse tingene har jeg strevd med etter at Johanne døde. Skulle jeg gi et råd måtte det være at det noen ganger er viktig å tenke gjennom hva livet faktisk består i, hva som er viktig, hvem du selv er – og ikke bare la dagene forsvinne.

Stine kjente at hun måtte ut av huset. Hun kunne ikke bo hjemme lengre.
 
– Huset var tilrettelagt for Julie. Vi hadde også bygd på så hun kunne få sin egen leilighet. Nå var vi bare tre igjen... Huset føltes for stort og for stille.
 
De kjøpte etter hvert mormorens hus litt lengre sør på Jæren.

– Som vi pusset opp. Vi kjøpte oss jobb, egentlig, men vi trengte det. Huset og oppussingen har vært både hobby og interesse, smiler hun.
 

Utvidet familie

Både Stine og Tone snakker begge om at de ikke bare har opplevd å miste jentene sine, men også en stor utvidet familie med assistenter og hjelpere og deres familie og venner.
 
– Det høres sikkert rart ut for mange, men i august, da Julie ville ha fylt 20, inviterte vi venner og familie, assistenter og alle de som har jobbet hos oss, til selskap, kaffe og kaker. Som vi ville ha gjort det om Julie levde. Vi trenger å møtes og være sammen også nå. Ja, kanskje minst like mye nå.