Livet kan bli godt igjen

Torun Vedals ektemann var alvorlig syk og innlagt på sykehus. I en annen etasje lå hennes datter og fødte sitt første barn. Torun løp mellom etasjene og skiftet klær og ansiktsuttrykk på toalettet. Seks år etter, har ikke sorgen forsvunnet, men den forstyrrer ikke lenger det livet hun lever nå.

Aktiv dame

Torun Vedal er spesialrådgiver og internrevisor i konsernrevisjonen i Helse Sør-Øst, det største regionale helseforetaket i landet. Hun trives godt i jobben. Da mannen hennes ble alvorlig syk for åtte år siden, stod hun i full jobb gjennom hele sykdomsforløpet.

– Sjefen min la til rette for at jeg kunne tilpasse dagene mine. På den måten kunne jeg fortsette i jobb samtidig som jeg fulgte mannen min tett. Uten fleksibilitet fra arbeidsgiver hadde ikke det vært mulig, sier hun. 

Meningsfulle arbeidsoppgaver og støtte fra arbeidsgiver var viktig i de årene hun var pårørende. Utenom jobb og omsorgsoppgaver, var det i en periode ikke rom for særlig annet.
 
Barnebarna var og er også svært viktige for Torun. Hun har et nært forhold til sine barn, som nå er voksne, og deres barn. De ønsker alle å være – og er – tett på hverandres liv. Under mannens sykdom og etter hans død, har barnebarna vært avgjørende for å gi mening og glede i tilværelsen.
 

Den store kjærligheten

Torun og Morten ble kjent med hverandre i 1977, men det skulle gå mange år før forholdene lå til rette for at de kunne være sammen. De hadde 20 års samliv bak seg da Morten døde i 2017.

Hun har mange gode minner fra livet med Morten. Han var glad i å reise, spesielt til varmere strøk, og trivdes med byliv og folk omkring seg.

– Selv var han litt tilbaketrukket. Han likte å se på folk. Men han var også nysgjerrig og interessert. Han kom alltid i snakk med kunstnere, forfattere og andre kulturpersonligheter på reisene våre, forteller Torun. 

Hun ble smittet av hans interesser, og paret var på en rekke reiser sammen. De fikk venner overalt hvor de reiste. Selv om Morten likte folk, var det få mennesker han slapp tett innpå seg. Han brukte ikke så store ord, men viste gjennom handlinger sin store omsorg og kjærlighet til sine nærmeste. Å stelle i stand til fest, og å lage mat til familie og venner, var viktig for han.
 
– Men Morten hadde også stort behov for frihet og selvbestemmelse. Fordelen var at han også ga stort rom og frihet til oss andre. Han var en trygg og stabil mann, forteller Torun. 

Behovet for selvbestemmelse var uproblematisk hos den friske Morten. Da han ble syk, dukket det opp noen utfordringer.
 

Sykdom og død

Ved tilbakeblikk, tror Torun at Morten sannsynligvis begynte å utvikle sykdom 8-10 år før han ble alvorlig syk. Morten selv viet ikke sykdomstegnene oppmerksomhet. Han var opptatt av å være sunn og sterk, og forholdt seg i liten grad til sin sviktende helse.
 
– Morten ville ikke være syk. Jeg tror ikke han klarte å identifisere seg med det å være et menneske med en sykdom. På mange måter ble det hans død, forteller Torun.

Ansvar for egne valg

Torun har respekt for menneskers autonomi, men tenker at når man har valgt å leve sammen med andre, har man også en forpliktelse til å ta vare på seg selv for deres skyld.
 
De to siste årene av Mortens liv, hadde han 17-18 innleggelser på sykehus. Torun var sammen med han hver eneste dag.
 
Seks år har gått siden Morten døde. Torun har gjort seg mange refleksjoner om livet med sykdom og død, og mener det er nødvendig å gjøre noen bevisste valg for å kunne få et godt liv igjen.
 
– Det er selvsagt mye i livet man ikke har kontroll over, men jeg tror likevel det går an å ta noen valg, sier hun. 

Torun gjør selv det hun kan for å holde seg ved god helse. Hun løper flere ganger i uken, og går til fastlegen når det er nødvendig. Mens Morten var syk, ble det lite tid til trening, men hun tok opp løpingen etter at han døde.
 
– Jeg har løpt fra mange tunge tanker, ler hun, og forteller at hun også fulgte gode råd fra fastlegens da muskelspenningene bygde seg opp. 

En drivkraft i prosessen med å omstille seg etter Morens død, var også bevisstheten om at selv om hun hadde mistet mannen sin, mistet hun ikke alt.
 
– Jeg har fremdeles mange viktige mennesker i livet mitt. Barna og barnebarna mine stimulerer meg til å fortsette å ha et godt liv. Gode og nære venner er også av stor betydning. 
 

Ingen gråtende enke

Både under Mortens sykdom og etter hans død, var det viktig for Torun å opprettholde en viss grad av normalitet i hverdagen. Hun jobbet når det var mulig, og holdt fast på flest mulig hverdagsrutiner.
 
Det ga henne styrke å se «normal» ut. Det ble viktig for henne å ikke se stusselig eller stakkarslig ut midt i alt, samtidig som hun er opptatt av at å ta vare på seg selv ikke er det samme som å late som alt er i orden.
 
– Jeg kan også gråte, og jeg trenger at andre bryr seg om meg og viser omsorg. 

Hennes styrke og aktive valg har gjort at hun i dag har et godt liv, men hun har gjort seg noen erfaringer med at hennes måte å håndtere sorgen på kanskje var annerledes enn hva enkelte andre forventet.

– Andre forstod kanskje ikke at jeg sørget? undrer hun.

Torun har tenkt mye på hvor ensom og individuell sorg er, og at det er viktig å møte en som sørger på den sørgendes premisser.

Store dilemmaer

Da Mortens sykdom gikk inn en mer alvorlig fase, omtrent to år før han døde, begynte Toruns ventesorg. Det ble tidlig ganske klart at det ikke kom til å gå bra. Under hver av de mange sykehusinnleggelsene dukket spørsmålet opp – ville han komme hjem denne gangen?
 
To store begivenheter i familien skulle skje i løpet av de to årene sykdommen preget Morten. Toruns datter skulle bli mor for første gang, og sønnen skulle gifte seg i Spania, og under normale omstendigheter ville han vært en sentral person med sterkt engasjement i begge begivenheter.
 
Da tiden kom for fødsel, var Morten innlagt på samme sykehus som Toruns datter skulle føde på.
 
– De dagene komme jeg aldri til å glemme. Jeg sprang opp og ned trappene mellom to av de viktigste menneskene i livet mitt. Jeg smilte til datteren min, løp i trappa, skiftet klær på do, og gikk inn til syke mannen min med tårer i øynene. Det var helt surrealistisk, husker Torun. 

Sønnens bryllup i Spania hadde vært planlagt i lang tid. Morten hadde vært en aktiv bidragsyter og nærmest hatt regien i planleggingen fram til han ble alvorlig syk. Bryllupet skulle gå som planlagt. For Morten ble det vanskelig at Torun skulle reise – han var innlagt på sykehus og var stadig mer avhengig av Toruns tilstedeværelse.
 
– Jeg opplevde denne situasjonen veldig vanskelig. Å måtte velge mellom sønnen min og mannen min, mellom liv og død, kjentes ut som både et etisk dilemma og et kjærlighetsdilemma. Det føltes så urettferdig å måtte velge.

Torun fikk mulighet til å snakke med en overlege på sykehuset. Det var ikke en lang samtale, men hun fikk lagt fram sin fortvilelse. Rådet hun fikk var «Jeg synes du skal velge livet». Det var en god bekreftelse på det hun allerede hadde tenkt.

Fortsettelsen

Etter Mortens død, var det vanskelig å leve videre. Torun kjente vanskeligheter med å oppleve glede.
 
– Det var ingen lett vei videre. Jeg trodde at jeg måtte fortsette «vårt» liv, og at jeg hadde ansvaret for å videreføre de verdiene vi hadde skapt sammen. Etter hvert forstod jeg at det ble feil. Jeg ble nødt til å skape mitt eget liv. 

I det øyeblikket hun kom til den erkjennelsen, ble livet lettere. Nå er det snart seks år siden Morten døde. Torun opplever at selv om sorgen ikke er borte, er den plassert et sted som gjør at den ikke forstyrrer henne.
 
– Jeg vil alltid sørge over tapet av Morten, men sorgen kan ikke forstyrre meg i det livet jeg nå skal leve. At jeg har plassert sorgen på den måten, gjør at jeg kjenner en sterk livslyst. 

Torun fyller dagene med barn, barnebarn, gode venner og en meningsfull jobb som krever hennes engasjement. Hun trener, og har også tatt på seg flere verv i frivillige organisasjoner.
 
– Det jeg ikke trodde var mulig i 2017, har vist seg å være mulig. Det ligger mye strev og mange vanskelige valg bak det livet jeg lever i dag, men innsatsen har båret frukter, avslutter hun.