Vanlige reaksjoner hos barn som er pårørende

Det er store individuelle forskjeller på hvordan barn og unge reagerer ved alvorlig sykdom i familien. Ved å skaffe deg kunnskap om vanlige reaksjoner, kan du som voksen bli mer oppmerksom på eventuelle forandringer hos barna og vite hvordan møte dem.

Noen barn reagerer med tristhet, noen blir stille, andre gir uttrykk for sinne, mens noen ser ut til ikke å reagere i det hele tatt. Alle varianter er normale. Varer reaksjonene lenge eller blir svært omfattende, kan de gå ut over barnas livskvalitet og utvikling.

Barns reaksjoner vil avhenge av en rekke faktorer som alder, modenhet, personlighet, aktuell situasjon og tidligere erfaringer. Mindre barn kan reagere med avvisning og gå tilbake i utvikling mens større barn kan bli i overkant forståelsesfulle og hjelpsomme. Noen håndterer det som er vanskelig, mens andre strever. Les mer om barns reaksjoner i artiklene som omhandler det å snakke med barn i ulike aldre.

Generelt kan man si at alle reaksjoner er normale reaksjoner på en belastende situasjon og at barn og unge mestrer sykdom bedre dersom de blir møtt med forståelse og omsorg.

Tenk over:
Hvilke belastninger er barnet utsatt for? Har barnet opplevd noe du tror kan være vanskelig? Har barnet vist noen reaksjoner du tror handler om at de er pårørende? Husk at også andre forhold som vanskeligheter på skolen, kjærlighetssorg og uvennskap kan påvirke hvordan de har det.

Mulighet for modning og vekst

Når barn blir involvert og får lov til å bidra ut ifra sine egne forutsetninger, kan de fleste gjøre noe godt for fellesskapet når sykdom rammer familien. Når barn og unge får bidra i vanskelige situasjoner opplever de seg verdsatt og betydningsfulle. De erfarer også at de klarer å mestre vanskelige hendelser, og de kan oppleve å vokse på livserfaringene sine.

Det er de voksnes ansvar å legge til rette for barn og unges mestring og deltakelse.

I listen under vil du finne ulike tegn du kan være oppmerksom på.

Ser du at barnet ditt har disse plagene over tid, kan det være et tegn på at du bør søke støtte fra omgivelsene eller fagpersoner:

Konsentrasjon og oppmerksomhetsplager

konsentrasjon-og-oppmerksomhetsplager

Engstelse, uro og bekymring

engstelse-uro-og-bekymring

Skam og skyld

Nedstemthet og sinne

Søvnvansker

Kroppslige plager

Endret oppførsel

Å kjenne seg alene og med mindre verdi

kjenne-seg-alene-og-med-mindre-verdi

Konsentrasjon og oppmerksomhetsplager

Når man opplever belastende hendelser, påvirkes hukommelse, konsentrasjon og oppmerksomhet hos både barn og voksne. Barna kan oppleve at de ikke yter som vanlig på skolen, og kan komme til å tenke at de er blitt «dumme».

Snakk med barn om at det er helt naturlig at det er vanskeligere å konsentrere seg og huske ting når hodet er fullt av bekymringer. Snakk også med lærerne på skolen slik at barna kan få nødvendig tilpasning av arbeidsmengde ut fra situasjonen.

Engstelse, uro og bekymring

Barns redsel handler ofte om det ukjente. Vil mamma bli frisk igjen? Er pappa sint når han kommer hjem? Kommer mamma til å drikke i kveld? Er det min skyld?

Når barn ikke vet eller forstår hva som skjer, kan hodet fylles av bekymring og kaos.

Mange barn er bekymret for framtiden. Da trenger de informasjon og mulighet til å snakke med voksne. Selv om bekymringene og redselen ikke blir borte ved å snakke om det som skjer, så hjelper det å dele tankene sine med noen. Det hjelper også å vite at det er lov å spørre om alt. Det er fint å vite at man ikke er alene.

Det er vanlig at barn og unge bekymrer seg for foreldrene sine. Vær oppmerksom på at barn og unge er gode til å finne ut hva foreldrene «tåler» av spørsmål. De kan noen ganger holde tilbake egne reaksjoner og spørsmål for å hindre at foreldrene får det vanskeligere. Foreldre må vise at de kan sørge for hjelp og støtte for egen del når det er nødvendig.

Skam og skyld

Barn leter ofte etter forklaringer. De observerer sine omgivelser og legger mening til det som skjer. Noen ganger konstruerer de forklaringer og sammenhenger som ikke er riktige, som for eksempel at det er deres skyld at mor eller far er blitt syk eller at det er deres ansvar å sørge for at forelderen blir frisk.

Barn kan kjenne på skam og skyldfølelse også i situasjoner som ikke handler om årsaken til sykdommen. De kan skamme seg fordi de har egne behov («jeg burde klare meg selv»), skamme seg fordi de ikke hjelper mer til med praktiske oppgaver, skamme seg for at de ikke orker å være så mye hjemme eller skamme seg fordi de tenker at de ikke lenger er verdt å være glad i. Skam kan også være knyttet til oppførsel, utseende og/eller symptomer hos den de er pårørende til, dersom sykdommen eller funksjonsnedsettelsen medfører at de skiller seg ut. Da kan barn ende opp med å skamme seg fordi de skammer seg over en de er glad i. Da er det lurt å snakke sammen.

Dersom den som er syk er deprimert og fremstår trett og uvillig til å gjøre ting sammen med barnet, kan barnet lett fortolke oppførselen som likegyldighet; Mamma har ikke lyst til å være sammen med meg og pappa liker meg ikke lenger. I slike situasjoner trenger barna begreper og fortellinger som viser dem at de voksnes reaksjoner ikke handler om dem, men om sykdommen.

Er det fordi jeg ikke hørte på mamma at hun føler seg så dårlig?

Nedstemthet og sinne

Sorg og sinne er energikrevende og stjeler kapasitet.

Nedstemthet og tungsinn er ikke veldig forskjellig hos barn og hos voksne, men symptomene kan være vanskeligere å se for omgivelsene. Barn kan gå mer inn og ut av tungsinnet og kan virke i godt humør innimellom f. eks. hvis det skjer noe hyggelig. Det betyr ikke at de har det mindre vondt.

Når jeg går amok vil jeg aller helst trøstes.

Tiåring i «Når mor eller far får kreft»

Det er ikke uvanlig at barnet eller ungdommen kan preges av uro, anspenthet og er mer irritabel og oppfarende enn tidligere. Noen får en økende grad av aggressivitet eller blir passive og fremstår initiativløse. Barn som er pårørende har en økt risiko for å utvikle depresjon og angst.

Søvnvansker

Noen barn som er pårørende, får problemer med nattesøvnen. Det er vanlig at de får problemer med å sovne om kvelden. Vonde drømmer/ mareritt, urolig søvn, økt søvnbehov og hyppig oppvåkning forekommer også.

Et barn kan ha søvnproblemer hvis det har ett eller flere av følgende symptomer:

Barnet våkner opp tre eller flere ganger i løpet av en natt minst fire kvelder i uken
Barnet våkner opp og er våken mer enn 20 minutter hver kveld/ natt eller er oppe og går i løpet av natten
Barnet må tas inn i foreldrenes seng for å få sove
Barnet nekter å legge seg, kan ha raserianfall ved sengetid eller det tar mer enn 30 minutter å få lagt barnet
Problemer med mareritt, nattskrekk og søvngjengeri

Det er vanlig med søvnproblemer i en belastende periode, og det beste er å skape trygghet for barnet slik at årsaken til søvnproblemene blir borte eller i hvert fall redusert.

Tips til gode søvntips finner du på helsenorge.no og sovno.no

Kroppslige plager

Stress kan påvirke alle og fører til økt fysiologisk aktivering – også hos barn. Dersom denne aktiveringen blir langvarig, kan det føre til betydelige plager med søvn, konsentrasjon, kroppslig uro og uoppmerksomhet

Vanlige kroppslige plager hos barn som følge av stress kan være:

hodepine
vondt i magen
andre uspesifikke vondter i kroppen
luftveisinfeksjoner
energiløshet
sengevæting

Samtidig er det også viktig å minne om at de fleste tåler stress godt. Stress i seg selv gjør oss ikke syke, men stress som blir for intenst eller pågår over for lang tid kan føre til kroppslige plager.

Endret oppførsel

Det er ikke uvanlig at barn som er pårørende endrer atferd når sykdom preger hverdagslivet. Eksempler på dette kan være:

Slutter å leke
Slutter å ta med venner hjem
Gjenopptar «uvaner» som for eksempel å suge på tommelen
Oppholder seg mer/mindre hjemme
Trekker seg tilbake/isolerer seg/blir innadvendte
Reagerer overdrevent på bagateller/blir oppfarende
Ustabilitet og rastløshet
Skulker
Endrer oppførsel i skole eller barnehage
Er mer irritable
Bidrar mer i hjemmet og krever mindre oppmerksomhet enn tidligere

Igjen: endret oppførsel må i utgangspunktet sees på som normale reaksjoner og tilpasninger til en vanskelig livssituasjon, ikke som varige endringer.

Dersom endringene vedvarer og du som forelder opplever at barnet ditt ikke har det bra; ta kontakt med helsesykepleier eller annet helsepersonell for råd og veiledning.

Å kjenne seg alene og med mindre verdi

Noen barn som er pårørende, forteller at de kjenner seg ensomme. De føler de må håndtere situasjonen alene og at det de synes er vanskelig, uansett er småproblemer sammenlignet med vanskene til den som er syk. De kan tenke at andre i familien har det verre enn dem. Å gå alene med slike tanker kan være ensomt. Noen barn vil forsøke å skjule at de har det vondt, og trenger voksne som er interessert i å finne ut hvordan barna har det.

Når barn er mest opptatt av andres behov, kan det gjøre at de ikke kjenner etter hva de selv trenger. Noen kan få problemer med å vite hvor sine egne grenser går, de kan oppleve seg lite betydningsfulle og mangle ord og erfaringer for hva de selv trenger for å ha det bra. Noen utvikler dårlig selvtillit og har en tendens til å nedvurdere egne kvaliteter og talenter. I sin iver etter å dekke andres behov, kan de kan glemme seg selv. For barn og unge som har levd med et søsken med alvorlig og langvarig sykdom eller funksjonsnedsettelse, er det ikke uvanlig at selvbildet er påvirket.

Opprinnelig publisert: 1. februar 2017
Sist oppdatert: 22. februar 2023

Tilbake