Barn av omsorgsfulle foreldre stiller gjerne opp når de selv er blitt voksne og foreldrene er syke. Det kjennes meningsfullt og riktig å gjengjelde. Mer komplisert er det når gamle sår har slitt forholdet i stykker. Det kan være en forelder som har vært fraværende, som har sviktet emosjonelt eller fysisk, eller som har utøvd fysisk eller seksuell vold. Skaden kan også ha oppstått senere i livet. For eksempel en konflikt mellom søsken som ikke er blitt reparert, og hvor kontakten har blitt overfladisk, begrenset, eller helt borte.
Far var fraværende i barndommen. Fra årene vi bodde sammen kan jeg huske at han var sint og brå. Nå er han gammel og syk, og jeg er den eneste han har. Mannen min sier jeg ikke skylder ham noe. Det er jeg for så vidt enig i. En annen del av meg synes synd på ham. Skal jeg la denne muligheten til å være sammen med ham, som kanskje er den siste, gå fra meg? Jeg slites mellom hva jeg skal gjøre.
Datter 53 år
Datteren i eksempelet befinner seg i en situasjon som mange vil kjenne seg igjen i. Faren, som hun har et komplisert forhold til, er blitt syk og i behov av at hun stiller opp. I den grad faren var til stede i oppveksten, har hun negative minner. Vi vet ikke hvorfor faren var fraværende. Kanskje fikk datteren en god og alderstilpasset forklaring på hvorfor faren flyttet vekk av for eksempel moren sin. Eller ikke. Barn av foreldre som forlater dem uten en trygg voksen som hjelper dem å forstå, legger ofte skylden på seg selv.
Jeg må ha gjort noe galt. Derfor
forlot far meg.
Ansvar og skyld for foreldres manglende tilstedeværelse går ut over barnets selvfølelse. Hvordan de voksne rundt hjelper barnet til å forstå har stor betydning for hvor store eller små emosjonelle sår de sitter igjen med. Eksempler på slike sår er lav selvfølelse, vedvarende redsel for å bli forlatt av andre nære, å møte andre «med piggene ute», og perfeksjonisme.
Datteren synes synd på faren. Han har ingen andre enn henne. Mannen hennes er tydelig på at hun ikke skylder faren noe etter alt som er skjedd. Han har rett i den forstand at vi ikke har noen juridisk plikt til å ta oss av syke foreldre. Men det er så mye mer komplisert. Vi blir kun tildelt ett sett med foreldre. Det kan høres ut som datteren vil prøve å involvere seg i farens liv og sykdom. Hun kan hente beskyttende omsorg fra mannen sin, og hjelp til å sette grenser om nødvendig. Samtidig er det viktig at hun tar valg ut fra hva som kjennes riktig for henne.
Datteren undrer om faren har endret seg. Hvordan er det å møte faren i nåtid? Hun husker ham som en hissig type. Har han endret seg i løpet av årene som er gått? Sykdom endrer oss. Noen blir mildere, andre bitrere. Godt voksen alder kan medføre økt selvinnsikt, uten at dette gjelder alle. Datteren kan forsøke å møte faren med et åpent og nysgjerrig sinn. «Hvordan har vi to det sammen i nåtid?»
Den gang var jeg hjelpeløst avhengig av båndet til deg, men nå trenger jeg ikke finne meg i alt.
Hvis det viser seg at faren fremdeles ikke ønsker kontakt med henne, er frekk, ufin eller truende, har hun både rett og anledning til å si at «Nå har jeg fått nok». Barn kan ikke velge å kutte ut en forelder som behandler dem dårlig, men som voksen kan man det. Denne innsikten kan oppleves som befriende. Det er naturlig at en som er blitt utsatt for svik tåler mindre fra en syk slektning.
Det finnes muligheter for reparasjon
Dersom datteren erfarer at kontakten tilfører noe betydningsfullt til begge, åpnes muligheten for reparasjon. Det vil innebære flere ting. For det første, villighet til å snakke om fortiden. Noen vil trenge svar på en rekke spørsmål. Faren må vise at han tar på seg ansvar for valgene han tok, og lytter til konsekvensene det har hatt for datteren. Faren hadde helt sikkert sine grunner for å ikke stille opp. Men hvis han fremlegger en forsvarstale av motargument når han neppe inn til datteren.
En ektefølt unnskyldning åpner opp for forsoning. Å oppnå forsoning med en nær som er syk er et ønsket utfall for mange. Det innebærer at begge er klare for å legge fortiden bak seg og å komme nærmere hverandre. Kanskje har datteren tatt valg i voksen alder som hun trenger å ta ansvar og be om unnskyldning for? Hvis samtalene går i ring tyder det på at noe som de ikke riktig får tak i gjenstår. Datteren kan prøve å lete etter hva som mangler; en ektefølt unnskyldning? En eller flere oppreisende handlinger? Mer tid? Eller kanskje krenkelsen eller sviket var utilgivelig grovt? Ikke alle svik kan eller skal tilgis.
Ingen enkel fasit
Hvorvidt du skal stille opp etter alt som er skjedd finnes det ingen enkel fasit på. Noen vil angre på at de ikke stilte opp mer. Andre vil angre på at de nok en gang satte egne behov til side, og stilte opp for en slektning som behandler dem dårlig. Noen stiller opp, men med et innbitt sinne som forpester relasjonen. Uansett hva du velger vil refleksjon rundt valgene du tar i en kritisk tid med sykdom hos din nære være en god investering.
Forsøk reparasjon dersom det er mulig, og vær åpen for at din nære kan ha endret seg. Vær samtidig realistisk og sett sunne grenser om nødvendig. Still spørsmål og lytt etter muligheter for reparasjon. Tenk igjennom om en unnskyldning fra din side er på sin plass. Forsoning er et ønsket utfall som for flere er mulig å oppnå.
