Noen ganger vet vi kanskje ikke helt hva som er rett å gjøre. Vi kan lure på hvor mye vi skal spørre om eller når vi helst skal la den andre være i fred. Vi kan også selv kjenne behov for pause fra det vanskelige. I slike situasjoner kan det være nyttig å snakke om hvordan vi snakker sammen. Når vi deler ønsker og behov med hverandre, er det lettere å møte hverandre på en god måte.
Å snakke sammen om hvordan sykdommen påvirker oss og hvordan vi har det sammen kan være en god start. Noen ganger kan det oppstå situasjoner hvor vi ikke kommuniserer så godt. Det er vanlig i alle relasjoner og trenger ikke å være farlig. Å snakke jevnlig sammen om hvordan vi har det, er en god måte å forebygge misforståelser og skape bedre fellesskap på.
Åpenhet gir fellesskap og nærhet
Å få til gode samtaler er et felles ansvar. For noen kan faste tidspunkter til å snakke være en god idé. Da kan vi unngå at hele døgnet fylles opp av samtaler om det som er vanskelig. Hvordan vi stiller spørsmål kan både gjøre det lettere og vanskeligere. Åpne spørsmål gir oss mulighet til å snakke fritt og åpent om egne følelser. Det bidrar til at den andre opplever seg selv som betydningsfull person. Åpne spørsmål begynner gjerne med
hva eller hvordan, da de ikke kan besvares med ja og nei, noe som ofte stopper samalen.
Eksempel på åpne spørsmål:
- «Hvordan har du det?»
- «Hvordan synes du det går for tiden?»
- «Hva er din mening?»
Det er enklere å få til gode samtaler uten formuleringer som «du må», «du bør» og «du skal». Å ta utgangpunkt i egne tanker og følelser er ofte en god start.
Som for eksempel:
- «Jeg opplever at....»
- «For meg hadde det vært fint hvis».
Det er lurt å sette ord på egne behov og lytte til den andre uten ferdigformulerte svar i hodet. Det er ofte bedre å bli møtt med anerkjennelse og bekreftelse enn å få forslag til en løsning.
