Søsken som pårørende

Søsken som pårørende trenger å kjenne at de er like betydningsfulle og verdifulle som den som er syk. De må erfare at de blir tatt vare på, og at voksne er der om de skulle trenge dem. Vissheten om å være elsket er viktigere enn at voksne tilbringer like mye tid sammen med dem som med den som er syk.

Søsken til barn med alvorlig sykdom, utviklingsforstyrrelser eller funksjonsnedsettelser må forholde seg til et annet hverdagsliv enn sine jevnaldrende. Barn med store omsorgsbehov vil trenge mer tid og oppmerksomhet fra foreldrene. Åpenhet i familien kan gjøre det lettere for søsken å forstå og håndtere situasjonen.
 
Mange søsken blir gode til å ta hensyn til andre. Å ta hensyn er en god egenskap, men kan gå ut over egentid og egenutvikling. Ved lite åpenhet i familien, kan søsken bli nødt til å håndtere tanker og følelser på egenhånd.


Tegn på at søsken forsøker å håndtere hverdagen alene:

• de kan trekke seg tilbake når de får det vanskelig 
• de kjenner ikke så mye etter, eller setter ikke så mye ord på, egne følelser
• de finner mer eller mindre hensiktsmessige måter å trøste seg selv på

Til en viss grad er det naturlig og normalt at barn finner ut av tanker og følelser på egen hånd, men det kan bli et problem hvis de erfarer at det ikke går an å få trøst og støtte hos voksne.

I mange familier hvor barn er syke eller har en funksjonsnedsettelse kan det være vanlig at foreldrene tilbringer mer tid med barna hver for seg. Familien blir på en måte mer «delt». For noen kan dette være en sorg, andre kan oppleve at det er en god løsning. Uansett er det lurt å snakke om situasjonen.

Svært mange foreldre er plaget av dårlig samvittighet for at de får for lite tid med de andre barna.

Anne Kristine Bergem

Mange søsken tar mer ansvar enn det voksne ber om

En storebror kan ta initiativ til å gi en syk lillesøster kveldsmat. En storesøster kan uoppfordret sette seg sammen med lillebror for å avlede når medisin skal gis, eller forte seg med å trøste hver gang den som er syk er lei seg.

Søsken ser ofte hva andre trenger og trår til – uavhengig av om de blir bedt om det. Foreldre må derfor være bevisste på og sette grenser for hvilke oppgaver søsken får og hvilke oppgaver de påtar seg. Barns ansvarsoppgaver må ikke gå ut over deres livskvalitet og mulighet til utvikling. Samtidig kan det å hjelpe til gi en opplevelse av å bidra med noe verdifullt.
 
Familier med sykdom kan oppleve å være i en mer eller mindre konstant unntakstilstand. Selv om en som foreldre gjør alt rett, vil pårørende barn ha følelser og reaksjoner. Det er normalt. Barn er forskjellige og vil reagere ulikt. Noen er også mer sårbare enn andre. Tilleggsbelastninger utenom familiesituasjonen, for eksempel på skolen eller i nærmiljøet, har også stor betydning for hvordan barna i familien har det. Ikke alle følelser og reaksjoner skal tilskrives pårørendesituasjonen. 

Barn som har søsken med funksjonsnedsettelser kan oppleve mobbing, psykisk og fysisk vold, ekskludering og isolering. De kan også være vitne til at søskenet opplever det samme. 

Foreldre må vise at de støtter de friske barna

Søsken trenger å erfare at de kan oppsøke voksne når de sliter med vanskelige følelser, selv om en i familien er syk. Friske barn har også behov, ønsker, følelser og behov for å oppleve seg verdifulle – i kraft av at de er seg selv, ikke bare fordi de er flinke til å være tilstede for andre.

Barn trenger også å erfare at det er normalt å ha kompliserte følelser overfor den som er syk. Det går an å være glad i og inderlig irritert på en som er syk. Det er greit å være sint, sjalu, flau, irritert og frustrert.

Søsken trenger støtte på og tillatelse til å uttrykke følelser som er vanskelige.

Søsken trenger å vite at foreldrene også kan være bekymret for dem, og at de har tid til dem. Å takke ja til avlastning eller legge opp til at andre tar vare på barnet med størst omsorgsbehov innimellom, gir søsken et tydelig signal om at foreldre også prioriterer dem.