Tips og råd

Når barn og unge blir involvert tidlig i sykdomsforløpet, slipper de å gå alene med tanker og fantasier. De får en opplevelse av tilhørighet og det å bli tatt på alvor. Barns trygghet øker ved at voksne forteller sannheten. De trenger ikke å vite alt, men det de får vite må være sant. Ved å inkludere barn og unge tidlig kan du forebygge at problemer vokser seg store. Husk også de minste barna. De får med seg mer enn du tror.

Barn går ut og inn av sorg og glede. Snakk med dem når de selv er motivert for det eller når de har spørsmål. Barn tåler at voksne er lei seg og gråter bare de får forklaring på hvorfor de voksne er lei seg. Det de ikke tåler er å bli holdt utenfor og overlatt til sine egne fantasier. Les mer om dette her.

Det er lov å svare at man ikke vet, hvis det er det som er sannheten.

Si alltid fra til helsepersonell når barn og unge er berørt.

Tidlig deltakelse og besøk på sykehus anbefales, og forbered barna på potensielt stressende situasjoner.Undersøkelser viser at svært mange barn og ungdommer ønsker mer informasjon enn det de får.

Legg vekt på å lytte til hva barna sier og sjekk ut hva de har forstått. Finn begreper og språk som gir situasjonen mening og sammenheng. Barn og unge trenger nye forklaringer og bekreftelser etter hvert som de utvikler seg og forstår mer. Vær åpen og ærlig og følg opp med samtaler underveis. Ikke press barn og unge til å snakke, men vær oppmerksom på når de er klare. Les om det å snakke med barn og unge her.
 

Jo mindre barn vet, dess lettere har de for å fylle tomrommet med fantasier hvor de gir seg selv skylden.

Har du mistanke om at barna tror de er skyld i sykdommen, er det viktig å slå fast at dette ikke er tilfelle. Det vil kunne avlaste barn og unge betydelig og redusere skam og bekymringer.

Bekymringer, stress, manglende søvn, kroppslige smerter og psykiske lidelser fører gjerne til at du har lettere for å reagere med irritabilitet. Når barn nekter å kle på seg, roter eller svarer på en upassende måte kan du ende opp med å reagere på en annen måte enn tidligere. Du kan kanskje eksplodere, begynne å gråte eller bli helt utmattet. Det er ikke lett å følge opp lekser eller sette grenser når du er utslitt, sårbar og overbelastet. I slike situasjoner er det klokt å involvere andre. Å streve mer med foreldrerollen er en vanlig følge av høyt stress og alvorlig sykdom.

Vi som voksne må forsøke å håndterer våre egne følelser og ikke la oss overvelde. Du bør ikke ta over barnets følelser fullstendig, og gå helt ned i kjelleren hvis barnet er lei seg, eller bli like sint som ungdommen dersom ungdommen er rasende. I slike situasjoner trenger barn og unge å få hjelp til å regulere sine egne følelser. Det betyr ikke at du skal skjule for barn og unge at også du er redd og lei deg, men du bør ikke miste kontrollen. Det er ikke like lett bestandig.   

Sørg for å ha andre voksne å snakke med om hvordan det er for deg å være forelder når du selv sliter. Snakk om hva du kan gjøre for å forebygge uheldig samspill med ungene og hva du kan gjøre i de situasjonene der det går galt. Si unnskyld og vær tydelig på at dine reaksjoner ikke er barnas skyld.  

Se film om følelsesmessig reguleringsstøtte til barn her.

Barna trenger din oppmerksomhet og støtte. Dere trenger ikke nødvendigvis å gjøre så mye sammen, eller å snakke sammen hele tiden. Barn trenger rett og slett å tilbringe tid sammen med trygge, tilgjengelige voksne. Det kan være en grei regel å sette av tid til barna hver dag.

Gi fysisk nærhet og trøst når barnet er åpen for dette. I situasjoner der hverdagslivet er endret, er trygghet, varme og nærhet ekstra viktig. Legg vekt på å skape gode felles opplevelser.

For noen barn er det å være i aktivitet en lettere måte å være sammen på, enn det å sitte å snakke om det som er vanskelig. Etterspør barnas ønsker om aktiviteter dere kan gjøre sammen. Ofte kan det også være lettere å snakke sammen på vei til noe, i bilen eller til fots. Grip øyeblikkene med fortrolighet.

Noen ganger vil det være sånn at behovene deres står i motsetning til hverandre: Barna har behov for nærhet og full oppmerksomhet. Du har behov for å ha noe tid for deg selv. I slike situasjoner er det klokt å involvere andre voksne og få støtte til samværet slik at tiden dere bruker sammen er så god som mulig.
 

Barn og unge ønsker det beste for foreldrene sine. De kjenner et stort ansvar, og ønsker å være til nytte. Mange forteller at de føler seg bedre når de får lov til å hjelpe. De både mestrer og utvikler seg gjennom det å bidra til å avhjelpe familiens situasjon, spesielt når de får anerkjennelse for det de gjør.

Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at barn og unge ikke bør ha for store omsorgsoppgaver. Det handler både om type oppgaver og det samlede omfanget av oppgaver de gjør. Oppgavene er for omfattende dersom de går ut over egen helse, livskvalitet og utvikling. Omfanget av oppgaver må ikke hindre dem i å delta på andre aktiviteter, som fritidsaktiviteter og det å være med venner. Noen oppgaver er det heller ikke ok at barn og unge gjør, som for eksempel å hjelpe den som er syk med intim pleie.

Hvilke oppgaver gjør barn og unge i deres familie?

• Vask av hus
• Klesvask
• Matlaging
• Leksehjelp til yngre søsken
• Pass av yngre søsken
• Hjelp til dusjing og toalettbesøk

I akutte situasjoner kan det være helt fint for barn å bidra mye i hjemmet. Problemet oppstår dersom barn gjør for mye for lenge og oppgavene ikke kan sies å være tilpasset deres alder og modenhet.

Selv om barn og unge ser ut til å klare oppgavene de gjør godt, så lønner det seg å stoppe opp og tenke igjennom om situasjonen er for krevende for barnet. Barn er ikke gode på å bedømme sine krefter eller eventuelle konsekvenser på lang sikt. Dette gjelder også tenåringer.

Du som voksen har ansvar for å gi barna anerkjennelse for jobben de gjør og samtidig følge med at de ikke påtar seg for mye.

Det er særlig en ting som gjør det lettere å ta vare på barna: Å involvere andre i det som skjer. Snakk med noen som står barna nær om det som har hendt, og hvordan barna kan ivaretas. Dette gjelder uansett om det er du som er syk eller strever, om du er den andre forelderen eller om du er en nær omsorgsperson.

Du vil sannsynligvis oppdage at du ikke trenger å gjøre alt selv. Det finnes mange som både kan og vil hjelpe.
 

Det er ikke lett å følge opp lekser eller sette grenser når du er utslitt, sårbar og overbelastet. I slike situasjoner er det klokt å involvere andre.

• Besteforeldre, tanter/ onkler og andre slektninger
• Dine venner
• Foreldre til barnas venner
• Fritidsledere
• Naboer
• Lærer, barnehageansatte, helsesykepleier

Barn ønsker normale liv hvor de gjør helt vanlige ting. Aktiviteter kan også fungere som gode pauser fra sykdommen eller det som er vanskelig.​

Støtt barna til å bruke tid med sine venner. Snakk gjerne med dem om hvordan de kan snakke med sine venner om det som skjer. Tar barna fortsatt med seg venner hjem?  

Det er nødvendig at barn får informasjon om hva som vil skje i en situasjon der sykdommen forverres. Det kan handle om akutte situasjoner som epileptiske anfall eller situasjoner der det er tilbakefall av sykdom.

En måte å skape tydelighet, trygghet og forutsigbarhet vil være gjennom å lage en plan for familien der det dokumenteres:

• kontaktinformasjon til helsetjenestene
• barn og unges ønsker og behov dersom omsorgspersonene må oppholde seg på sykehus
• kontaktinformasjon til barnas nettverk
• helseopplysninger om barna
• familiens faste avtaler (fritidsaktiviteter mv.)

Ikke gi barn ansvar som voksne har. Sørg for å snakke med dem om hva de kan si til andre som spør dem om situasjonen hjemme.

Barn skal ikke benyttes som tolk.
 

Noe av det viktigste for barn er at de vanlige tingene i hverdagen, fungerer som de pleier: Å ha med matpakke i barnehagen eller på skolen, å se barne-TV sammen, å være sammen med venner og delta på fotballtreninga. Hverdagsrutiner handler også om stell av hus, leksehjelp, måltider, felles aktiviteter som familie. Det handler om leggetid, rene klær og mat.  

Dette virker kanskje som små ting, men de er viktige for at barn skal være trygge og ha det godt.

Når barn er pårørende, kan det være lett å glemme de nære og enkle tingene. Venner, skole og aktiviteter blir viktigere for barn når noe skjer med mamma eller pappa. Mange barn og unge forteller at de gjerne vil leve et vanlig liv selv om mamma eller pappa er syk.

Barn og unge tilbringer store deler av dagen i barnehagen og på skolen. Her kan de også få hjelp når livet er vanskelig. Hvis voksne i barnehagen eller skolen vet hva som skjer, kan de både ivareta barna når de er der, og fortelle deg om hva de ser og gjør. Skolen og barnehagen er sentrale for barn og unges trivsel og utvikling.

Både barnehagen og skolen har ansatte som skal hjelpe barn som strever. I barnehagen er det gjerne pedagogisk leder eller støttepedagogen som har dette ansvaret. På skolen kan du kontakte lærer, helsesykepleier, sosiallærer, rådgiver eller andre.

Barnehagen og skolen har også en egen hjelpetjeneste som heter Pedagogisk Psykologisk tjeneste (forkortes gjerne PP-tjenesten). Denne tjenesten kan hjelpe barn og familier direkte, eller hjelpe barnehagen eller skolen med hvordan de kan ivareta barna.

Be om tilpasset opplæring ved behov. Tips om dette finner du her.
 

Barna dine er ikke tjent med at du sliter deg ut eller at du går og bekymrer deg alene. Barna dine trenger deg i så god form som mulig. Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for å prioritere egne behov. Det finnes mange gode hjelpere som både kan og vil bidra. Det viktige er at du finner den hjelpen som passer for deg og barna.

Dersom du har mer enn nok med å takle egen krise, er det vanskelig å møte barn og unge med innlevelse, innsikt og forståelse, og å gi tilpasset informasjon. Noen ganger går det bare ikke.

La barna hjelpe til: Barn ønsker å være til nytte. Gi oppgaver som er til reell hjelp, men som ikke er større enn barnet kan mestre.

Helsepersonell har plikt til å hjelpe deg å hjelpe dine barn. Les mer om dette her.

Tips til hva du kan spørre helsepersonell om med tanke på barn som pårørende sin situasjon finner du her.