Mange pårørende kjenner på et forventningspress som er krevende å stå i. Du skal svare på spørsmål, sørge for praktisk tilrettelegging, informere og trøste, samtidig som du skal ta vare på deg selv. Mange kjenner på en følelse av utilstrekkelighet, at de ikke klarer å være nok til stede for den som er syk eller for andre medlemmer av familien. Men kanskje er heller sannheten at de er for mye til stede.
Et tankeeksperiment som kan være vanskelig, men nødvendig: Tenk over hva og hvem som tapper deg for krefter og hva som gir energi og påfyll.
For noen er det viktig å øve seg på å sette grenser for seg selv og prøve å redusere kravene til egne prestasjoner.
Hvis du ikke setter grenser for andre,
setter du begrensninger for deg selv.
Vær oppmerksom på at toleransegrensen din kan variere fra ett tidspunkt til et annet. På en god dag kan du lettere klare å sette nødvendige grenser, enn på en dag der du føler deg maktesløs og sliten. Det er helt naturlig – å sette grenser er en ferdighet som tar tid å lære.
Noen ganger kan du begynne å tvile på deg selv eller du kan få dårlig samvittighet, men disse følelsene betyr ikke at det var feil å sette nødvendige grenser. Det er ikke egoistisk, men en form for selvrespekt og sunn ivaretakelse. Dette er viktig både for deg og den som er syk.
Også mennesker som er syke har et ansvar for egne handlinger
Noen pårørende utsettes for krenkende handlinger fra den som er syk. Mange er redde for å fortelle andre om hva de står i som pårørende, de kan kjenne på skam. Og mange venter for lenge med å involvere andre.
Dersom du utsettes for krenkelser fra den som er syk, vær oppmerksom på at det er lett å komme i en situasjon der du gradvis tolererer for mye. Som hovedregel skal
alvorlige trusler og vold anmeldes til politiet.
