«Når jeg ser nummeret hans lyse opp på mobilen begynner hjertet mitt å galoppere. Jeg tar den umiddelbart og holder pusten. Hva om han ringer for å fortelle at han ikke orker å leve mer, og jeg ikke tar telefonen?»
Av alle bekymringer vi pårørende bærer på er trusselen om selvmord blant de verste. Eksempelet viser at nervesystemet til den pårørende reagerer umiddelbart når den som er syk ringer. Når det handler om liv og død må alle andre hensyn feies til side. Da er det viktig å få mer klarhet i hvor
reell trusselen for selvmord er. Den informasjonen er det først og fremst den syke som sitter på. Derfor blir vi nødt til å snakke om det. Først da vil dere få oppklaring i om du som pårørende bekymrer deg uten grunn, eller med god grunn.
Ingen pårørende skal måtte stå i en slik situasjon helt alene.
Hvordan innlede samtalen
Mange pårørende er redde for å spørre om selvmordstanker av redsel for å bidra til at den som er syk handler på tankene. Vit at å spørre om selvmordstanker har vist seg å beskytte mot selvmord, ikke omvendt. Hvis du går og bekymrer deg, men ikke spør, kan den syke tolke dette som at du ikke vil høre, ikke tåler å høre, eller skammer deg over han eller henne. Så hvordan skal du innlede samtalen dersom den syke ikke tar opp temaet selv? Her er et forslag:
«Dette er vanskelig å spørre om, men jeg spør likevel fordi du betyr så mye for meg. Når jeg ser du har det vondt blir jeg redd for at du går med tanker om å ikke orke å leve lenger. Har du sånne tanker?»
Det finnes ingen fasit på hvordan å innlede en slik samtale, men eksempelet har noen elementer som kan være gode å ta med seg. Nemlig å få sagt at temaet er vanskelig for deg å ta opp, at du spør av kjærlighet, og at du orker å høre sannheten. Kanskje blir det innledningen på en viktig samtale, eller så er han eller hun ikke klar til å snakke om det. Ofte blir det lettere å ta opp tema igjen etter at dere har snakket om det første gangen.
Et bekreftende svar. Hva nå?
Noen pårørende er redde for å spørre fordi de ikke vet hva de skal si hvis han eller hun svarer bekreftende. Det korte svaret er at du vil fortsette samtalen, få vite mer om innholdet i tankene. Fokuser mindre på å stille de riktige spørsmålene, og mer på å lytte. Tanker om å avslutte livet er ikke det samme som å
handle på tankene. Tanker om selvmord er faktisk svært utbredt.
Av alle med selvmordstanker er det kun et fåtall som handler på tankene. For noen kan det være en trøst å vite at de har døden som en utvei,
uten at de planlegger å ta livet sitt. Andre forteller om at livet er smertefullt og kjennes uutholdelig, men at de ikke ønsker å dø. En ting er sikkert. Å tynges av selvmordstanker alene er ensomt og skummelt. Å snakke om tankene vil dempe ensomheten og redselen.
Når den vi er glad i forteller om tanker om å avslutte livet er det lett å begynne å «avhøre» eller kontrollere. Vi gjør dette fordi vi selv blir redde. Men med kontroll og avhør risikerer vi at han eller hun føler seg invadert og lukker seg. I samtaler om selvmord trenger vi åpenhet og ærlighet. Vi trenger samarbeid og å spille på lag. Vi mennesker åpner oss lettere når vi føler oss trygge på at den vi snakker med vil oss vel, tåler å høre sannheten, og er i stand til å hjelpe. Klarer du å innta denne holdningen er du kommet langt på vei.
Håp om endring og bedring demper risikoen for selvmordsforsøk. Som pårørende kan du bidra med håp om endring, når den syke strever med å finne dette selv. Noe å se frem til sammen gjør smerten litt lettere å bære.
Dere kan for eksempel planlegge en hyttetur sammen til vinteren. Med alle de tingene dere har pleid å kose dere med, som god mat, peisbål og skiturer.
Mange som tenker på selvmord tror at de nærmeste vil ha det bedre uten dem. Derfor er det selvmordsforebyggende at du viser med ord og handling hvor mye den syke betyr for deg. For eksempel kan du i samtaler hente frem gode minner som bekrefter båndet mellom dere.
Når bekymringen øker
Hvis det framkommer planer om metode, anskaffelse av utstyr til gjennomføring og tidspunkt har du grunn til økt bekymring. Hvis han eller hun forteller om en metode kan dere bli enige om å fjerne gjenstander, eller du tar vare på dem. Fortell at du blir bekymret og dere blir nødt til å involvere flere. Be om et møte med legen eller psykologen dersom han eller hun mottar behandling for sin psykiske lidelse. Hvis faren er akutt skal dere kontakte nærmeste legevakt. I noen byer finnes psykiatrisk legevakt samlokalisert med somatisk legevakt.
Noen står i risiko for å begå selvmord uten å fortelle noen om det. De svarer ikke, eller svarer avkreftende når du spør. Gjelder dette dere, gir det grunn til bekymring dersom din nære slutter å svare når du og andre ringer eller skriver. Andre forhold du bør være obs på er hvis han eller hun sier opp jobb eller skoleplass uten å ha noe nytt å gå til, reiser bort, eller gi bort tingene sine. Akutt forverring av plagene, som for eksempel forsømmelse av hygiene eller utbrudd av psykose, skal gi grunn til skjerpet bekymring.
Ingen pårørende skal måtte stå i en slik situasjon helt alene. Kontakt og involver ditt eget og den som er syk sitt nettverk. Snakk med helsepersonell, søk råd og hjelp.
