Synne, den yngste jenta i en familie på fem, er innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun er tenåring, og behandleren hennes på BUP har vurdert at det er nødvendig med innleggelse for å få tettere oppfølging. Pappa, mamma, storesøster og storebror har fryktelig vondt av Synne. «
De har ulike måter å håndtere de vonde følelsene.»
Fikse-modus
Mamma er som en virvelvind når hun besøker eller ringer Synne. Hun stiller mange spørsmål som hvordan hun har sovet, spist, og hva hun skal ta med seg ved neste besøk. Neste spørsmålet kommer før Synne har rukket å svare ferdig det første. Sette seg ned gjør hun sjelden, men rydder opp og ordner rommet til Synne. Hun kan navnene til alle som jobber på avdelingen, og kan snakke med dem i lang tid. Hun har full oversikt over medisiner og timeplan. Synne vet at mamma bryr seg, men blir likevel irritert på henne og svarer kort på spørsmål.
Mange vil kjenne seg igjen i å gå i fikse-modus. Vi vil løse problemer og finne løsninger. Å være handlekraftig er en styrke fordi helsevesenet er vanskelig å navigere. Det er mye å følge opp og huske. Strategien er god når det er et praktisk problem. Men ikke alle problemer har en praktisk løsning. At Synne blir irritert kan handle om at mamma «bommer» med hva hun er opptatt av. Innimellom kunne Synne ha trengt at mamma spurte «hvordan har du det?» og tatt seg tid til å lytte til svaret. Eller at mamma tok seg tid til å gjøre noe hyggelig sammen med Synne uten distraksjoner av alt mulig annet.
I oppløsning
Når pappa besøker Synne er han fylt av sterke følelser. Noen ganger gråter han så mye at Synne ender med å sitte å trøste ham. Andre ganger er han sint og kjefter på personalet for feil eller mangler i oppfølgingen av Synne. Ofte er det misforståelser som rettes opp etter kort tid. Synne merker at pappa bryr seg, men blir hektisk og overveldet.
Reaksjonen til Synnes pappa vil mange kjenne seg igjen i. Å vise egne følelser sammen med den som er syk er en styrke fordi det gjør det lettere for Synne å vise sine følelser. Pappaen til Synne er imidlertid så mye i egne følelser at det hindrer ham i å være en støtte for datteren. Så lenge han overveldes av egne følelser er det vanskelig å få øye på hva Synne trenger av ham. Pappa kan prøve å sortere i hva som er Synnes følelser og sine egne. Kanskje han trenger noen å snakke med om egne vanskelige følelser, slik at det blir mer plass til Synnes når han er på besøk.
Å vise egne følelser sammen med den som er syk er en styrke fordi det gjør det lettere for Synne å vise sine følelser.
Trekke seg unna
Storesøster har kun besøkt Synne en gang. Bare tanken på å besøke henne gjør at det knytter seg i magen. Hun tar opp telefonen for å ringe, men legger den vekk igjen. Hun har mye å gjøre på jobben, og forteller seg selv at den travle hverdagen har skylda. Samtidig vet hun at jobben kun delvis er forklaringen, men også en unnskyldning for å slippe å se Synne syk. Synne savner storesøster og tviler på om hun bryr seg om henne. Hun tar heller ikke kontakt, og forteller seg selv at besøk fra resten av familien er tilstrekkelig.
Å begrense kontakt i perioder kan være riktig for pårørende ved langvarig sykdom. Både for å ta vare på seg selv, og for å samle krefter for å stille opp for den syke. Å fortelle om redusert kontakt for en periode kan gjøre den syke skuffet og lei seg. Husk på at å trekke seg unna uten noen som helst forklaring er verre. Siden Synne bare er tenåring kan storesøsteren vurdere om det er bedre å snakke med en av foreldrene. Det som knytter seg i magen til storesøster kan være en blanding av redsel for hvordan det skal gå med Synne, tristhet over å se henne så syk, og dårlig samvittighet. Ved å holde seg unna holder hun også det vonde på avstand, men det forsvinner ikke. Smerten kan «lekke ut» i andre former som i form av dårlig søvn, rastløshet eller trang til diverse distraksjoner.
De øvrige familiemedlemmene kan anklage storesøster for å ikke bry seg nok eller være egoistisk. For dem er det viktig å huske på at virkeligheten er mer sammensatt. Storesøster kan prøve å finne ord til det som knytter seg i magen, sammen med en i familien, en venn eller på egen hånd. Hun kan ringe eller skrive litt oftere når hun kjenner seg klar for det.
Å begrense kontakt i perioder kan være riktig for pårørende ved langvarig sykdom. Både for å ta vare på seg selv, og for å samle krefter for å stille opp for den syke.
På bølgelengde
Når storebror kommer på besøk, lyser Synne opp. Begge smiler når de ser hverandre. Noen ganger med tårer i øynene, andre ganger ikke. De gir hverandre en lang klem uten å si så mye. Begge forteller om dagen sin. Noen hverdagslige, andre morsomme eller spennende ting som er skjedd. Innimellom forteller en av dem om bekymringer og savn. Da lytter den andre og deler egne tanker og følelser. De spiller et spill eller ser en film som begge har lyst til å se. Når de spiser popkorn og ser på film sammen føles det nesten som å være hjemme igjen.
Det er like smertefullt for storebror å se Synne på sykehus som det er for resten av familien. Storebror blir imidlertid ikke helt overveldet av smerten. Han forsøker heller ikke å skjule tårene for Synne, og stoler på at følelsene kommer og går. Når de er sammen får sykdommen plass, men den tar ikke all plassen. Det normale og hverdagslige er det også rom til. Det er som om de har en felles enighet om at «vi er fremfor alt søsken som er der for hverandre». Synne og storebror får til å være på bølgelengde. Som vist i eksempelet trenger vi ikke være spesielt sterke eller kompetente for å være sammen i smerten. Å være sammen oppnår vi når vi møter blikket til hverandre, vise oss sånn som vi er, lytter og tar oss tid.
