Da svigermor til Helen Guthormsen Wigestrand (62) fikk demens, lagde barn og svigerbarn en plan for hvordan de best skulle følge opp, først hjemme, og så på sykehjemmet.

– Å vera pårørande til ein person med demens er svært krevjande. I tillegg til at ein må hjelpa med mange praktiske ting, skal ein også takla sorg over at ein du kjende, blir borte for deg bit for bit, og vedmod over alt de planla saman, som ikkje blir noko av, seier Mina Gerhardsen.

– I arbeidet som demenskoordinator snakkar eg faktisk meir med pårørande enn med menneske som har utvikla demens. Det viser at ved demens får pårørande ei spesielt sentral rolle.

– Sykdommer som rammer hjernen, som demens, kan føre til endringer i personlighet og i impulskontroll. Det er ikke helt uvanlig at noen som aldri har vært voldelig i hele sitt liv, kan endre adferd. Det er vondt for den andre å oppleve en slik stor endring, men også å bli utsatt for vold kanskje for første gang i løpet av et langt samliv.

– Pårørende og personen med demens, sammen, gir en helt annen kvalitet og styrke, sier Ingelin Testad, forsker og senterleder ved regionalt senter for eldremedisin og samhandling, SESAM.

– I forbindelse med jobb har jeg vært innom mange forskjellige sykehjem, ofte uten å møte et eneste menneske. Men jeg har aldri vært i Carpe Diem demenslandsby uten at minst to beboere har henvendt seg til meg. Det tar jeg som et godt tegn, sier arkitekt Johannes Eggen.

Brukarsentrert omsorg der personen med demens heile tida får høve til å vera aktiv og nytta dei ressursane han eller ho til ei kvar har, er kjernen i det Olga Espegren arbeider for. Individtilpassa omsorg vil også gagna pårørande, påpeiker ho.