Temaet er kvinner som pårørande. Undersøkingar viser jo at kvinner tek svært mykje pårørandeansvar. Men finst det ulike forventningar mellom ulike generasjonar kvinner?
Per nå er det faktisk slik at dei to kvinnene me har møtt for intervju faktisk har krefter til å vera pårørande for kvarandre. Mor Marit seier ho hadde hatt kapasitet til å gå inn i pårøranderolla nedover i generasjonane, om det skulle trengast.
Mor Marit seier ho kunne ha flytta inn til sine barn og hjelp til i ein akutt situasjon, men ser ikkje for seg at barna skal flytta inn til henne og mannen.
– Mor og far har då også opp gjennom åra hatt ulike pårøranderoller til eigne barn og barnebarn, og eg er svær glad for at foreldra mine enno er sjølvhjelpte, for eg veit at mange på min alder har mykje ansvar for foreldre som byrjar å streva med helsa, seier Aud Hølland Riise.
Aud er vaksen opp i ein søskenflokk på tre. Ho har ei søster og ein bror. Både ho og søstera er sjukepleiarar som også mor Marit er. Men Aud trur ikkje at broren på nokon måte vil sluntra unna pårørandeansvaret sitt den dagen foreldra treng meir hjelp og støtte.
Ho legg til at ho uansett er trygg på at det ikkje blir ei skeivdeling i hennar søskenflokk. For det første bur alle i same by, i tillegg er dei vaksne opp i ein likestilt heim, der mora og faren delte husarbeidet likt mellom seg.
– Mor hadde alt ovanom golvet. Far hadde golvvasket. Det betydde at om mor var ferdig med sine plikter før far, kunne me sjå henne liggja på sofaen mens far for rundt og vaska golv. Men eg meiner det er lurt å ha eit møte når den tida kjem der me tre søskena deler pårørandeoppgåvene mellom oss. Noko vil falla meir naturleg for pårørande som er sjukepleiarar, og i vår tid kan det like gjerne vera ein mann i andre familiar, så kan dei som har annan bakgrunn, ta ansvar for andre ting, seier Aud Hølland Riise.
Ho legg til at intimstell ønsker ho å overlata til hjelpeapparatet.
– Eg bryr meg ikkje om eg har mindre pensjon, for meg er det viktigast å ha helse til å vera pensjonist, slår Marit Hølland Paulsen fast.
– Du er heldig som ikkje blei skild, mor, seier dotter Aud, litt på spøk og litt på alvor.
Ho er i prinsippet samd i at av og til kan pårørandeansvar blir for mykje i kombinasjon med to fulle jobbar, kanskje spesielt i dei tilfella pårørandeansvaret er eit livslangt prosjekt som det gjerne blir om barn er sjuke eller har funksjonsnedsettingar.
Marit Hølland Paulsen
– I ei perfekt verd der ingen skil seg, så hadde det jo vore fint om den eine, kunne gå ned i stilling, men så altfor ofte blir ho då, for det er jo oftast kvinner som gjer dette, sitjande igjen med svarteper, viss ekteskapet ryk. Mann eller kvinne må gjerne jobba mindre viss pårøranderolla krev det, men då bør paret gjera bindande avtalar om å dela både lønn og pensjonspoeng i tilfelle dei seinare blir skilde, påpeiker ho.
Riise meiner det er uheldig om det ulønna omsorgsarbeidet ikkje blir delt likt mellom kjønna, og viser til at kvinner går meir deltid og er oftare sjukemelde, noko som truleg også kan henga saman med omsorgsarbeid.
Likevel må det gjerast på ein berekraftig måte, slik at ein ikkje slit seg ut. Korkje Aud eller Marit har følt at pårøranderollene dei til no har hatt, har vore overveldande.
– Opplevde du Marit at det var andre krav til kvinner som pårørande då du vaks opp?
– Ja, men eg hadde ein far som stilte veldig mykje opp for stemor si. Men då far si biologiske mor døydde då han var liten, var dei ei ugift tante som blei henta inn til å passa dei morlause barna, fram til faren gifta seg på nytt. Sjølv har eg aldri følt noko spesielt press fordi eg er kvinne, eg har gjort det eg har gjort ut av lyst, interesse og medkjensle. Og det blei ikkje stilt spesielle krav til meg då mannen min sine foreldre blei sjuke, då var det han som tok hovudansvaret, eg var dessutan då oppteken av å ta meg av far min, forklarer 85-åringen.
Gjennom å ta vare på deg selv, kan du forebygge egen helsesvikt og sikre at du klarer å utføre de omsorgsoppgavene du ønsker å utføre – over tid.
Ønsker du å vite mer om vanlige reaksjoner og belastninger og finne tips og råd for hvordan du kan håndtere situasjonen?
– Uff, eg kvir meg litt til den dagen de skal få arbeid med meg og mannen min. Me vil jo helst ikkje bli til for mykje bry for barna våre, det beste er jo å dø fort, slik at dei ikkje får noko arbeid med meg, seier Marit.
I ei tid då styresmaktene gjennom Helspersonellrapporten prøver å førebu folk på ei framtid der helsevesenet skal ha færre hender, og der frivillige og pårørande skal gjera meir, har de tru til at dei yngre generasjonane vil aksla denne oppgåva slik de har gjort?
Både mor og dotter er samde om at dei fleste 20 og 30-åringar ikkje ofrar pårøranderolla ein tanke, i alle fall ikkje før dei blir foreldre og sit heime med eit sjukt barn.
Sjølv var dei også sutelause som unge kvinner og tenkte aldri på at dei eldre i familien skulle komma til å trenga deira omsorg. Men begge har tru på at den oppveksande slekt vil veksa inn i pårøranderolla med åra, slik dei sjølv gjorde.
Marit Hølland Paulsen
I tillegg reknar begge med at ansvarskjensle og samvit kan variera noko, difor veit dei også at det kan oppstå usemje blant søsken der nokon meiner at andre gjer for lite, kanskje fordi ein har ulik standard for kva ein meiner er tilstrekkeleg engasjement.
– Somme eldre kan nok også endra seg med alderen og klaga meir og trykka litt på ømt samvit ved å etterlysa fleire besøk og andre ting. Då er det lurt å hugsa alle dei gode minna ein har saman, og alt det fine denne personen har gjort for deg, dermed har ein litt å gå på, er rådet frå Aud Hølland Riise.
– Det å vera pårørande for ein annan er først og fremst ein fin ting, for det handlar om det som bind oss saman. Pengar kan aldri måla seg med gode relasjonar, og gå kan ein tåla mykje. Og ein skal ikkje gå og uroa seg for mykje for kva pårørandeansvar som ventar. Dette er heilt normale ting som skjer i dei fleste liv, sjølv i ein velferdsstat som vår, må me rekna med og stilla opp for einannan, seier Marit Hølland Paulsen.