Et annerledes valg

For litt over tre år siden gikk Sanny (44 år) sin far bort. Mor ble da alene i en enebolig. Etter litt frem og tilbake valgte Sanny å flytte inn til sin mor for at hun skulle få fortsette å bo hjemme. Mor er nå straks 86 år og trenger støtte i hverdagen.

Da de hadde tatt et grep i forhold til bosituasjon noen år tilbake, bodde foreldrene allerede i huset som hadde vært Sanny sitt hjem. Dette huset var bedre tilpasset, og hadde i tillegg laget til en liten hybel i underetasjen, slik at Sanny lett kunne komme innom for å hjelpe med praktiske ting som var vanskelige.

 

Rollene er byttet om

– Jeg var allerede innom ofte og hjalp mine foreldre før min far døde, men valgte å flytte helt tilbake da jeg så at det var til det beste for mamma. Og egentlig også for meg slik jeg så det.

Mamma får jevnlig besøk av hjemmesykepleien, slik at ansvar for det medisinske og stell ikke ligger på meg. Det er tross alt viktig å kunne få være datter, og jeg er takknemlig for at hjemmesykepleien støtter meg i akkurat det.

– Hver dag jeg er hjemme, lager jeg alle måltider og hver kveld følger jeg min mor til sengs. Det kan på en måte minne litt om foreldrerollen og det å være aleneforelder, slik vi lever nå. Jeg må være tilgjengelig for henne eller ha avtaler om at andre kan ivareta henne, om jeg ikke kan, forteller hun.

Mor har sine hobbyer og glede av håndarbeid og kryssord. Det blir også en del TV som gir rutiner i hverdagen.

– Jeg vurderte om vi skulle slutte av med direkte-TV inntil min mor fortalte hvordan det laget dagene til rutiner. Hver dag til samme klokkeslett så har hun noe hun pleier å se på. Det gav meg en ny respekt for direkte-TV, selv om jeg er mest glad i streaming-tjenester og bruker det mye selv. Vi pleier faktisk å se på Home & Away og Med hjartet på rette staden sammen. Det er egentlig ganske koselig.

 

Det kan på en måte minne litt om foreldrerollen og det å være aleneforelder, slik vi lever nå.

– Riktig for meg å gjøre dette

I høst gjorde Sanny et forsøk på fulltidsstudier med praksis. Dette på toppen av pårørendeansvar, ble etter hvert for mye, og hun har måttet kutte ned til deltidsstudier.

– Jeg har sett at mamma har fått det mye bedre, føler seg tryggere og kjenner rammene rundt seg etter at jeg flyttet inn til henne. Det kjennes riktig ut at hun får bo hjemme, selv om det går på bekostning av mitt liv utenfor hjemmet. Hun kan fint være alene i noen timer, men jeg er skeptisk til å reise vekk på overnattingstur. Det ligger litt i planene mine å finne en løsning på akkurat dette sånn at både hun og jeg, kan ha det godt litt fra hverandre også.

Nå har moren hjemmesykepleie tre ganger om dagen, det skal være mulig å få enda flere besøk, dersom det trengs.

Å flytte hjem til en gammel mor er ikke hverdagskost i Norge. Sanny har blitt møtt med alle reaksjoner, fra vantro til ros. Venner lurer på hvor lenge hun vil orke dette.

– Det er absolutt krevende til tider, og jeg går glipp av en del, men slik er det bare. Det er utenlandske taxisjåfører som er mest positive til valget mitt.

Forholdene lå til rette

Sanny er ikke gift, men har en voksen sønn på 20 år. 

– Hadde jeg vært gift og hatt små barn, kunne jeg nok ikke gjort dette, slår hun fast.

Sanny lurer på hva som ville skjedd med moren om ikke hun selv hadde stilt opp. Hun er sikker på at hun sparer velferdsstaten for store summer ved å bo hjemme sammen med henne. Sykehjemsplass hadde hun neppe fått, per nå står rundt 100 personer på venteliste i hjembyen Arendal.

– Mor er en stillferdig og snill dame, hun krever ikke mye, men helsen og alderen hennes gjør at livet i hjemmet må legges opp etter hennes behov. Vi passar likevel på at vi ikke er sammen hele dagen. Det går fint at jeg trekker meg inn på rommet mitt når jeg trenger tid for meg selv. Alt i alt går det veldig fint å bo hjemme med mor. Jeg er innstilt på å justere litt på mitt eget liv akkurat nå, sier Sanny.

Det hender hun ønsket at hun hadde søsken, slik at det hadde vært flere å dele oppgavene med.

Jeg er innstilt på å justere litt på mitt eget liv akkurat nå.

Mange fine stunder

Hun og moren har alltid vært nære, og selv om Sanny til tider blir rastløs, og synes det kan være vanskelig å finne på noe til middag hver dag, har hun og moren mange fine stunder sammen, da de prater eller koser seg med tv-programmer mens de spiser middag.

Sanny tenker ikke så langt fremover, men hun er opptatt av at det skal være forsvarlig å ha ansvaret for moren sin. Hennes egen helse må også tåle det, og en kan ikke sykemeldes fra pårørenderollen, minner hun om.

Sanny er i gang med å finne ut hva hjemkommunen kan tilby pårørende som trenger en liten pustepause. Skal hun dra på en overnattingstur, må det være et opplegg rundt moren. Det hender Sanny kan være litt seint ute en kveld, da setter moren seg bare til å sove i løftestolen sin i stua.

Balansen mellom mor og datter

Sanny prøver etter beste evne å ha et sosialt liv i tillegg til livet som pårørende. 

– Og jeg velger å se positivt på det. Et par timer ute på konsert, er bedre enn å ikke ha kommet seg ut en kveld. Men balansen mellom meg og mitt og mor sitt, kan være utfordrende å finne. Og slik det er nå, har jeg ikke kunnet dra på besøk til sønnen min i Oslo, fordi jeg ikke kan være borte fra henne så lenge. 

Når hjemmesykepleien er innom, pleier Sanny trekke seg tilbake for å gi mor privatliv. 

Mor og datter er ikke alltid enige om alt, men stort sett lever de fredelig sammen. Sanny vet at moren stoler på henne og hun viser at hun er takknemlig for det datteren gjør.

Sanny tok nettopp lappen og fikk seg bil, den er til glede både for moren og for henne selv, for på en biltur får hun luftet seg.
 

Det er viktig å huske på å gå ut med kaffen i solen, og kose seg med katten på fanget i sofaen. 

Datteren er glad for å kunne oppfylle ønsket til moren om å bo hjemme, men kartlegger samtidig hvilke tilbud som finnes den dagen en endring må til.

– Jeg må vite hvilke tilbud som finnes på både kort og lang sikt, om det skulle komme en tid der jeg ikke kan stille opp slik jeg gjør nå.

 

Tid til å være bare Sanny

Sanny er opptatt av egenomsorg som pårørende og da er nok søvn sentralt. Målet hennes for 2025 er å bli flinkere til å sette av tid til seg selv.

– Det er viktig å finne roen der vi er og glede seg over småting. Vi må ikke ha så store forventninger. Dette kan lett glippe når en er sliten. Det er viktig å huske på å gå ut med kaffen i solen, og kose seg med katten på fanget i sofaen. Og jeg er så heldig å ha to jenter som jeg kaller hjertetroll i nabohuset. De gir meg andre aspekter i livet, i tillegg er jeg heldig som har fine venner. Tegning og skriving gir meg også påfyll og ro. Det er viktig å huske hvem man er når en bare er seg selv også, for jeg er mer enn bare pårørende og datter, minner hun om.