Når endringer i personlighet skaper bekymring

Fra å være en sindig mann ble Gunnar mer oppfarende og kunne plutselig bli ufin. I starten reagerte jeg med kjefting, før jeg ble bekymret. Da han på tur i nabolaget ikke fant veien hjem, dro vi til fastlegen. Gunnar unnlot å fortelle om flere av utfordringene som jeg så. Men jeg ville ikke bryte inn og korrigere ham. Legen ba oss komme tilbake om plagene ble verre.
 
Etter dette begynte han for alvor å rote. En dag dro han hjemmefra med mat i ovnen. Det kunne gått veldig galt. Han slo seg vrang og ville ikke tilbake til fastlegen. Det ble en kamp før han til sist fikk diagnosen demens. Det har vært et langt og vondt år. Jeg klandrer meg selv for avgjørelser vi burde tatt.

Anna 72 år

Anna opplevde at Gunnar endret sin væremåte. Det er skremmende når den vi har levd et langt liv sammen med ikke lenger oppfører seg som seg selv. Når den som alltid har vært punktlig ikke forholder seg til avtaler, eller den som var høflig, er blitt ubehøvlet. Pårørende i Anna sin situasjon vil kunne reagere med bebreidelse, trekke seg unna, bli fornærmet eller bli lei seg. Kanskje tenkte Anna «Hva er det jeg har gjort for å fortjene dette?» eller «Skal jeg finne meg i å bli behandlet slik?» Det er forståelig at Anna reagerer med irettesettelse.
 
Anna blir for alvor bekymret når Gunnars surring skaper en farlig situasjon i hjemmet. Folk i alle aldre blir mer glemsomme når vi har sovet dårlig eller er stressede. Hukommelsen blir også gradvis svekket som en del av normal aldring. Så når blir glemsomhet et tegn på sykdom? Det er utfordrende for pårørende å avgjøre.
 

Endringer som skjer gradvis over tid er vanskelig å få øye på. Det er enklere for en helsearbeider som kan se på situasjonen utenfra og med faglig kompetanse.

Anna ønsket å fortelle legen hvordan det egentlig stod til hjemme hos dem, samtidig ville hun ikke overkjøre og kanskje ydmyke Gunnar. I løpet av et kort legebesøk må avgjørelsene tas raskt, og Anna bør ikke klandre seg selv for at hun ikke kom til ordet.
 
Perioden med symptomer uten noen klar diagnose koster dyrt. Spørsmål om hvem man skal henvende seg til og når er forvirrende nok. En ekstra påkjenning legges til byrden når den som er syk ikke ønsker hjelp. Anna opplever at Gunnar ikke lenger tar gode valg ved å motsi seg å oppsøke helsehjelp. Det er vanlig å dras mellom ønske om å få en avklaring, og redsel for en alvorlig diagnose. Denne drakampen er utrolig krevende, og normal å ha både for pårørende og den som er syk.
 
Anna bør ikke ha skyldfølelse. Når store følelser vekkes og mye står på spill er det ingen som klarer å være helt rasjonelle. Tidlig i sykdomsforløpet hadde hun ikke det fulle bildet, og måtte ta avgjørelser med den begrensende kunnskapen som var tilgjengelig. Å ikke sitte med sikre svar er dessverre en del av mange sykdomsforløp. Anna skal slippe å ta de vanskelige avgjørelsene alene.