Livslosen er eit lågterskeltilbod for menneske som slit med sjølvmordstankar. Også pårørande og etterlatte kan kjenna på selvmordstanker. Pårørande er difor også å finna blant gjestane på Livslosen sitt gjestehus.

Av de mange tusen som hvert år gjør forsøk på å ta sitt eget liv, er noen foreldre til barn og ungdommer. Hvordan kan man støtte familier i en slik krise?

– Har du mistet noen, prøv å sette ord på det, eller vis på en eller annen måte hva du trenger til den eller de du trenger det fra, er rådet fra Kristiane Myckland Hansson. Hun har skrevet boken «Å sørge».

Når et menneske dør i selvmord, er det mange som berøres. Sjokk, sorg og smerte er vanlige reaksjoner. Hva slags støtte og hjelp får mennesker i slike situasjoner?

Kristiane Myckland Hansson mistet moren sin i selvmord da hun var 24 år gammel. Else Kåss Furuseth var bare 11 da det samme skjedde med henne. Begge har erfaringer som pårørende og etterlatte som har motivert dem til å engasjere seg for at andre pårørende skal få den støtten som er nødvendig. 

Norge er best i verden på livreddende førstehjelp. Over 70 prosent av alle førstehjelpere som gir hjerte-lungeredning til et bevisstløst menneske, er pårørende til den de hjelper.

Unge mennesker som mister en nærperson i selvmord kan kjenne på mange følelser, som sorg, savn, sinne og svik. Å møte andre i samme situasjon er til god hjelp og støtte for mange. Unge LEVE tilbyr et slikt fellesskap.

Når noen tar sitt eget liv, oppleves det ofte som et sjokk. Mange beskriver at selvmordet kommer som «lyn fra klar himmel». At noen man er glad i dør brått er i seg selv en dramatisk og belastende livshendelse. Når det som er død har forårsaket det selv, blir sorgen ekstra vond og vanskelig for dem som er igjen.

Døden er en del av livet, også av barns liv. Alle skal dø engang og alle kommer til å miste noen. Det er trist når noen dør, men vi vet at det er fint å være sammen med andre når man er lei seg. Tor-Håkon er opptatt av at barn og unge skal få kunnskap om døden og om hva som skjer når noen dør.