De fleste ønsker å være en støtte når en de er glad i rammes av sykdom. Mange ganger er det helt intuitivt hvordan man kan bidra. Andre ganger er det vanskelig å vite hva som er rett å gjøre.

På Pårørendesenteret møter vi mange som, ved å være pårørende i prosessene rundt pasient og bruker, får innblikk i og erfaring med noen av utfordringene det er å sette rett diagnose og skape forståelse rundt denne.

– Diagnosen er pasienten si, men pårørande bør få vera med i prosessen, det er vanlegvis til nytte både for pasienten og meg som behandlar, slår fastlege Kristian Jong Høines fast.

Alzheimer-diagnosen fekk Ingebrigt Steen Jensen for vel eitt år sidan, men truleg har sjukdommen jobba i han lenge. Den kjente forfattaren, rådgivaren, tekstforfattaren og idrettsleiaren har hamna i den situasjonen at han treng pårørande. Og han er heldig, for han har mange. Spesielt kjærasten, Christin Hovde Vestgård, er ein viktig støttespelar i kvardagen. Her fortel dei si historie.

Sindre var rundt to år. Sola skein over mor og son på leikeplassen. Brått såg Turid at guten blei så oppteken av skuggen sin, så blei han ståande og sila sollyset gjennom fingrane – lenge. Det trefte henne midt i hjartet: Minsteguten var autist.

Å ha eit barn med ein sjeldan diagnose har gjort at ho og ektemannen har måtta finna ut av mykje på eigenhand. Dei har lese på nett og fått kontakt med likesinna i utlandet gjennom sosiale medium.