Diagnosen lukket mange dører

I over tjue år har psykoser vært en stor del av sykdomsbildet til broren, som etter hvert fikk diagnosen «emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse». Diagnosen ble imidlertid ikke til hjelp.

– Etter at diagnosen var satt, opplevde vi at stadig flere dører lukket seg. Mye ble forklart som grenseoverskridende atferd og dramatikk i lys av diagnosen, noe som gjorde at broren min, som er svært syk, ikke fikk den hjelpen han trengte, forteller broren, som ønsker å være anonym og som vi i fortsettelsen kaller Atle.
 

Rus og vold

Søsknene vokste opp med rus og vold hjemme og også i stor grad i miljøet rundt. Broren begynte tidlig å ruse seg, mens Atle tilsynelatende klarte seg godt.
 
– Det var først da jeg hørte boren min fortelle en psykolog om sine opplevelser som barn at jeg forstod at minnene jeg bar på, som alltid hadde blitt benektet, faktisk var sanne, sier han nøkternt uten å gå videre inn på hva dette må ha kostet og nok fortsatt koster ham.
 
Atle ble på et tidspunkt brorens nærmeste pårørende. Han tenker at ting kunne ha sett annerledes ut om broren hadde fått riktig hjelp på et tidligere tidspunkt.
 
– Etter mitt syn er traumer og udiagnostisert ADHD sterkt medvirkende årsaker til at broren min begynte å ruse seg, sier han.
 

Runddans i systemet

– Vi har brukt så lang tid på ikke å få hjelp at det nå bare er øverste nivå av hjelpeapparatet som i det hele tatt tar i situasjonen. Tvangsinnleggelse er det eneste vi står igjen med, sier Atle og forteller at de har opplevd å bli sendt rundt i systemet, som i en runddans.

– Min opplevelse er at «ingen» turte å ta skikkelig tak fordi de fryktet konsekvensene og hva som i verste fall kunne skje. Broren min er i dag blitt en fare både for seg selv og andre om han ikke tvangsmedisineres, forklarer han.

I praksis er tvang den eneste hjelpen broren har tilgang på slik ting er blitt. Alt av lavterskeltilbud og forebygging er utelukket med hans historikk og diagnoser, selv om det egentlig er relasjonsbyggende tiltak han mest av alt trenger.
 

Neste eksplosjon

For Atle er tvangsinnleggelsen av broren bare en liten pause og et tidsspørsmål om når neste eksplosjon fyres av.
 
– Samtykkelovgivningen har gjort det lettere for pasienter i psykisk helsevern å unndra seg helsehjelp, noe som etter mitt syn fører til at de stadig blir sykere og dermed også en større belastning for de rundt seg, sier han.
 
Hans erfaring er at helsepersonell også har latt være å gi ham som pårørende emosjonell støtte i frykt for å komme med uttalelser eller råd som kan føre til farlige situasjoner. Boren har, som følge av sykdommen, utviklet paranoia og konspirasjonstanker, og benytter i økende grad vold for å beskytte seg selv, noe som i enkelte tilfeller også har ledet til situasjoner hvor liv står i fare.
 

Tid og taushetsplikt

Atle forstår at hjelpeapparatet opplever situasjonen som utfordrende, ja, endog til skremmende, men skulle ønske at flere hadde våget å involvere seg istedenfor å trekke seg ut og sende dem videre i systemet. Han har også opplevd litt for mange ganger at han ikke har fått beskjed når broren er ute etter diverse opphold, selv om han er blitt lovet å bli kontaktet.

– Jeg skjønner at tiden er knapp og at helsepersonell ofte ikke har rom for å reflektere. Min opplevelse er også at helsepersonell er livredde for å bryte taushetsplikten. I lojalitet med behandlerinstansen tør de, slik jeg erfarer det, knapt å mene noe i det hele tatt. Jeg har også opplevd at toleransen for tilbakemeldinger er lav. Å komme med ønsker og innspill som pårørende, oppfattes fort som krav.
 
Han mener at den enkelte helsearbeider har mye større kompetanse enn de tror, og at det krever langt mindre å ta seg tid til å møte den pårørende emosjonelt enn det de fleste synes å tenke.
 

Mer selvtillit

– Å gjøre seg utilgjengelig, kan fort bli mer tidkrevende, for da må vi som pårørende mase mer. Det kan faktisk vise seg å være lønnsomt å rette mer oppmerksomhet mot oss som er nærstående, påpeker han.  
 
Når det gjelder brorens situasjon, er han tydelig i sin beskrivelse:
– Han lever i et konstant mareritt.
 
Et mareritt som fikk Atle ned i knestående og til slutt slo ham helt ut. Kroppen sa stopp. Han som hadde vært hjelperen, som alltid så en mulig løsning rundt neste sving, måtte til slutt nøste seg ut av hjelperrollen for å redde seg selv.
 
– Det er noe med å gi slipp og legge vekten mer over på de som jobber med å forhindre ham i å drukne. Om ikke drukner jeg selv, beskriver han.
 

Syk av stengte dører

Han mener at det var de mange stengte dørene som til slutt gjorde ham syk.
 
– Ikke alt det broren min har utsatt meg for, men maktesløsheten og frustrasjonen i møte med et hjelpeapparat som ikke hjelper og som hele tiden peker videre på andre, sier han og fortsetter:
– Ingen har villet ta skikkelig i min brors situasjon, diagnosen er for kompleks.

I tillegg til «emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse» har broren også fått flere andre diagnoser, noe som ikke akkurat har gjort saken bedre.
 
Atle har stått i dette lenge nå. Han synes det er vanskelig å holde troen oppe.
 
– Uansett hvor mye krefter og energi jeg la inn for å hjelpe ham, ville det liksom aldri slippe. Enten måtte jeg gå med i dragsuget eller sette tydelige grenser for meg selv og bestemme et nytt fokus, sier han.
 
Det gikk til slutt så langt at han måtte involvere politiet, noe han i mange år har unngått fordi han visste det ville oppleves som et tillitsbrudd.
 

Måtte gjøre noe

– Jeg har akseptert å stå i mye fordi han er så syk, men når det gikk så langt at jeg ikke kunne stå trygt i mitt eget liv, måtte jeg gjøre det. Jeg hadde ikke noe valg.
 
Han beskriver det mange pårørende ofte står i som en spiral, der noe dramatisk skjer, og så, etter at faren eller det voldsomme er over, kommer en tilsynelatende rolig fase hvor man egentlig bare venter til det skal smelle igjen neste gang. Dette gjentar seg igjen og igjen og igjen.
 
– Jeg kan ikke gå tilbake – det koster for mye. Men jeg prøver å kjenne på hvordan vi kan opprette et forhold igjen, uten at det går utover min helse, sier han stille.